Det er ikke lite Norge må utrette de neste årene. 25.000 nye arbeidsplasser må skapes – hvert år, klimautslippene må kuttes betydelig og i arbeidslivet må det gjennomføres en omstilling uten sidestykke i historien. Det sies at vi står foran den fjerde industrielle revolusjonen.  

Hva betyr dette for næringslivet? Er bedriftene rustet til å bestige dette fjellet? Regjeringen har varslet et taktskifte innen nærings- og eierskapspolitikken, og antydet at mer penger fra det offentlige skal gi økt vekst.

Men på stortingskontor nummer 310 sitter ei som advarer mot den løsningen.

– Noe av det viktigste vi gjør for å skape nye arbeidsplasser, er å sørge for gode rammevilkår for vekst. Det gjør vi ikke ved å øke de offentlige utgiftene, sier Tina Bru (35).

Hun er nestleder i Høyre og første nestleder i finanskomiteen på Stortinget. I nesten to år var hun olje- og energiminister i regjeringen Solberg.

– Ingen partier kan med sikkerhet si hvor de 25.000 arbeidsplassene vil komme, men vi må forme politikken så gründere, bedrifter og større selskaper vil investere i flere arbeidsplasser. Det korte svaret på spørsmålet om hvordan vi skal lykkes, er at veksten må skje i det private næringslivet, sier hun.

Hun fortsetter:

– Samtidig skal vi lykkes med det grønne skiftet. Der har Norge et godt utgangspunkt for å skape mange industriarbeidsplasser. Mye av kompetansen i olje- og gassektoren er som hånd i hanske for kompetansen som trengs i fornybarbransjer, som for eksempel innen batteriproduksjon. I tillegg har vi tilgang på ren kraft i produksjonen. Det gir oss en kjempefordel.

Bedriftene må være med å skape fremtidens arbeidstakere gjennom mer inhouse-opplæring, med tett dialog mellom utdanningsmyndigheter, fylkeskommuner og næringslivet. 

Nøkkelen for verdiskapningen de neste årene, ifølge Bru, er å skape en industri som er konkurransedyktig og bærekraftig. Men er norsk næringsliv klar til å møte den internasjonale konkurransen i grønn industri og digitalisering?

– Ja, vi er godt rustet. Men det er utfordringer som må løses, og en av de største er å få den kompetansen som trengs. Vi vil trenge enda flere høyt kompetente folk, men også flere fagarbeidere. Og bedriftene må være med å skape fremtidens arbeidstakere gjennom mer inhouse-opplæring, med tett dialog mellom utdanningsmyndigheter, fylkeskommuner og næringslivet. Samtidig må vi få bedre kvalitet i utdanningen og få flere ut av videregående. Vi må ha som mål å utdanne de fleste selv, men også regne med å rekruttere arbeidstakere utenfra.  

EØS-samarbeidet er helt vesentlig for at norske bedrifter skal ha et marked å nå ut til, påpeker hun, og frykter at enkelte partier vil melde Norge ut av EØS.

– Se konsekvensene i Storbritannia etter «Brexit». Plutselig fikk landet toll på tusenvis av varer. Uten EØS-avtalen ville også Norge stått i en vanskelig situasjon konkurransemessig. I 2020 sto norsk industri for ca. 7 prosent av total verdiskaping, og sysselsatte over 216.000 personer, viser tall fra Norsk Industri, den største landsforeningen i NHO. Disse tallene må øke i årene framover, sier Bru.

– Vi har enorme muligheter i en globalisert økonomi, sier hun ivrig. – Vi kan skape et nytt industrieventyr med havvind, for eksempel. Det er et ufattelig stort behov i verden for energi, og skal verden kvitte seg med forurensende kraft må vi ta i bruk havvind. I Norge har vi en unik kompetanse til å satse på flytende havvind, og det er den energiformen med størst internasjonalt potensial.

– Noen påstår at overgangen til fornybar kraft går for tregt?

– Egentlig gjør den ikke det. I 2015 var det mange bedrifter som leverte til olje- og gassnæringen som hadde all inntekt fra den bransjen. I 2022 har mange av de samme bedriftene opptil halvparten av inntektene fra leveranser til havvindnæringen. Mye skjer allerede. Vi skal fortsette dette arbeidet, selv om ikke alle bedrifter vil bli levedyktige.

Næringspolitikken må være aktiv - ikke aktivistisk

I arbeidet med å støtte bedriftene i det grønne skiftet, skiller Bru mellom en aktiv og en aktivistisk næringspolitikk.  

–  Det er den største forskjellen på høyre- og venstresiden i næringslivspolitikken. Vi vil ha en aktiv næringspolitikk, med et virkemiddelapparat som støtter opp om morgendagens næringsliv. Der blir Enova, Innovasjon Norge, Norwegian Energy Partners og andre viktige for å skape et lønnsomt næringsliv. Men de skal ikke blande seg inn i driften. Staten skal ikke drive bedriftene og styre hva de bruker pengene på. Det vil være å drive en aktivistisk – ikke en aktiv – næringslivspolitikk.  

Et svakt lys fra Karl Johans gate i Oslo skinner inn fra de meterhøye stortingsvinduene. Bru sitter i en grønn kjole, foran henne på bordet har hun en bunke med sakspapirer. Dette rommet var Siv Jensens kontor før Fremskrittspartiet gikk i regjering i 2013, og i rommet ved siden av satt Erna Solberg.

– Egentlig er ikke høyre- og venstresiden så uenige om det offentlige eierskapet, men vi er uenige om dette: Vi i Høyre vil ikke opprette enda flere statlige selskaper for å satse spesifikt mot grønne løsninger. Vi vil heller støtte opp om den jobben som allerede gjøres.

– Kan ikke staten be for eksempel Statkraft om å satse enda mer på batteriteknologi? Eller hydrogen?

– Hvorfor det? Staten eier 70 prosent av Equinor, og de driver med hydrogen. Vi eier hele Statkraft, og de driver med hydrogen. Kan vi kreve mer? Vi kan ikke ha tunge, statlige aktører som kveler det private initiativet.

–  Hva mener du er den største hindringen for å lykkes i næringspolitikken?

– Det største ville vært om vi meldte oss ut av EØS. Og det andre er skattenivået. Å øke skattene med 8,6 milliarder kroner, som regjeringen gjorde ved blant annet å øke formuesskatten høsten 2021, er ikke et godt svar på de utfordringene vi står overfor. Spesielt ikke i en pandemi. Skattesatsen er ikke det eneste som betyr noe for privat vekst, men det er kanskje det viktigste.

– Hvordan ser du for deg at virkemiddelapparatet kan bidra til å løfte norsk næringsliv framover?

– Det viktigste er å forstå næringslivets behov. Vi brukte over 2 milliarder kroner for å støtte en av de største, flytende havvindparkene i Europa (Equinors havvindpark i Nordsjøen), vi brukte over 1 milliard på å støtte verdens reneste aluminiumsprosjekt (Hydro på Karmøy). De siste årene har vi gitt over 1,5 milliarder til ulike hydrogenprosjekter. Pengene går via virkemiddelapparatet, for de vet best hvordan pengene kan investeres.

Det viktigste for å nå klimamålet om null utslipp i 2050, er å lykkes med elektrifisering.

– Kan balansen mellom offentlig og privat sektor utfordre de næringslivspolitiske mulighetene i årene som kommer?  

– Ja, hvis offentlig sektor fortsetter å vokse og legge beslag på flere folk. Veksten i offentlig ansatte må bli lavere hvis vi skal skape flere jobber i privat sektor. Husk at det ikke er offentlig sektor som finansierer velferden vår. Det vil bli nødvendig med knallharde prioriteringer på statsbudsjettet i årene framover.

– Bør ikke staten ha en større og mer aktiv rolle i næringspolitikken og energipolitikken for å nå klimamålene?

– Jo, og det har vi bidratt til. Det viktigste for å nå klimamålet om null utslipp i 2050, er å lykkes med elektrifisering. Men å få til det er ikke enkelt. Vi må ha nok kraft tilgjengelig, og den må være rimelig nok. Investeringene i nett og fornybar energi vil bli kjempestore de neste årene. Da er det viktig at myndighetene ikke vingler fram og tilbake, men holder fast ved dette fram mot 2050.

Det vil bli nødvendig med knallharde prioriteringer på statsbudsjettet i årene framover.

– Har staten vinglet for mye fram til i dag?

– Ja, se på vindkraft på land. Der er det stopp på alt fordi motstanden er stor. Men vi trenger mer kraft de neste årene, og da er det opplagt at kraftproduksjon må øke. Det er bedre enn å importere den ekstra kraften vi trenger, slik vi gjør i dag. Vi har ikke tid til å ombestemme oss underveis og si: «Nei, vi vil ikke ha større nettkapasitet likevel».

Hun får et alvorlig blikk.

– Gjør vi det, når vi ikke klimamålene.