– Det er krevende. Men ikke umulig.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide sitter på statsrådskontoret i Oslo sentrum. På en hylle står et diplom fra Miljøagentene. Han snakker om hvordan Norge skal oppfylle klimamålene om 50 prosents utslippsreduksjon innen 2030 og nullutslipp innen 2050.

– Vi må klare å omstille alle deler av økonomien samtidig. Det betyr å elektrifisere sokkelen, få med utslippene i olje og gass, gjøre prosessindustrien renere, og bygg- og anleggsbransjen utslippsfrie. Alle departementene jobber nå for å få med alle sektorene på dette.

Det grønne skiftet er en mulighet.

Han lener seg fram i stolen.

– Så må det sies: Det grønne skiftet er en mulighet. Med årene ser du at det er et fast mønster om hvordan næringene møter dette. Fase én er at de sier at det er dyrt og vanskelig, og at større nasjoner må gjøre arbeidet. Fase to, er: «Ja, dette er vondt og vanskelig, men vi må bidra». Så er det fase tre: «Dette vil vi gjøre, og det gir mange muligheter. Det gir oss et bedre liv». Derfor er investorer noen av de grønneste aktørene nå, fordi de investerer i fremtiden. Og de investerer i den nye teknologien.  

Et forsiktig smil tvinger seg fram hos Barth Eide.

– Det er slutt på den tiden da en klimaminister må fortelle næringslivet om viktigheten av det grønne skiftet. Nå er næringslivet i forkant. Og vi som er politikere må gjøre det mulig å realisere de grønne prosjektene.

Han sitter på en statsrådspost som kanskje aldri har vært viktigere. Bildene av hans forgjengere er godt synlige bak glass og ramme på veggen, og inkluderer navn som Gro Harlem Brundtland, Erik Solheim og Thorbjørn Berntsen. Nå er det Espen Barth Eide som sitter i stolen, Arbeiderpartiets mann. Han blir sentral i å få Norge gjennom den fjerde industrielle revolusjonen: Skiftet til en grønnere industri.

I Hurdalsplattformen, regjeringens tiltredelseserklæring fra oktober 2021, mangler det ikke på ambisjoner: «Det må etableres en ny, grønn industri som kan bidra til en karbonnøytral verden innen 2050». Det vil innebære inngripende endringer for alt fra bedrifter til innbyggere.

– Vi har allerede merket overgangen fra fossilbiler til elbiler, og nesten alle nye biler som selges er nå elektriske. Det er blitt mer attraktivt å investere i smart strømstyring i egne hjem, som for eksempel med solceller. Og industrien jobber annerledes enn før. Men vi må være ærlige: Vi vil merke omstillingen på ulike måter. Noen vil tape på veien, og da er det viktig å tenke på omfordeling av goder og kostander. Hvis nullutslippstransport er best og billigst, må også de i Østerdalen få tilgang til det, og ikke la det bli et privilegium for de som bor i tettbygde strøk.

– Omfordelingen er kanskje krevende i praksis?

– Jo, men la meg ta et annet eksempel: Nord-Norge og Vestlandet er avhengig av fly, og i de delene av landet bør flyene først bli utslippsfrie. De neste flyene etter Widerøes Dash-8-fly, vil være elektriske. Og det skjer før 2030. Da blir det billigere å fly, vi slipper å vente på tankbiler, rullebaner har vi og vi trenger ikke å lage spor i lufta. Infrastrukturen er på plass, vi bytter bare ut fossilt brennstoff med strøm. Det gjør det lettere for folk i distriktene å ta del i det grønne skiftet.

I dag verner du ved å vokse. Det er en samlet tro på at fornybarsatsing er moderne.

– Hva er det viktigste i det globale samarbeidet for å løse utfordringene?

– Å løse klimakrisen er det alle internasjonale ledere snakker om. Alle land vil det samme nå, og vi binder hverandre til masten med strengere krav og nye løsninger. Vi er enige om målene i Paris-avtalen som skal ende i netto null i utslipp innen 2050. Så hva gjør vi? Jo, vi knytter grønn teknologi sammen og løfter fram næringsvirksomheter til å bli lønnsomme. Vi skal etablere batterifabrikker, havvindprosjekter, karbonfangst- og lagring og produsere hydrogen. Og knytte dette mot andre land. Vi er avhengige av at andre land har den samme klimapolitikken for å skape et marked for de nye løsningene. Skrekkscenariet er at vi ikke griper disse mulighetene.

– Du frykter det?

– Jeg tror vi må være på ballen. Men se på et land som Skottland. De bygger ut havvind i enorm skala, på nivå med all norsk vannkraftproduksjon. Det er bra, men kan bli et problem hvis de stikker av med all teknologi og kompetanse.

– Du har uttrykt bekymring for at Norge ikke henger med på EUs høye ambisjoner?

– I alle år har vi sagt at Norge er i front i klimakampen. Det er kanskje ikke sant lenger. Vi er mindre ambisiøse enn EU, men like ambisiøse som landene i Norden. Nå er det stor kraft i omstillingen i norsk næringsliv, og vi har et forsprang på grunn av god økonomi, godt med areal og tilgang på ren kraft, men forspranget krymper. Da er det positivt at EU er lokomotivet i klimakampen. Men vi må ikke stå igjen på perrongen. 

– Virksomheter innenfor samferdselssektoren, virkemiddelapparatet og kraftforsyningen er spent på hvilket handlingsrom de får i omstillingsarbeidet. Hva kan du si om det?

– Vi skal ha en aktiv næringslivspolitikk. Det betyr å ta raske beslutninger når vi avklarer arealkonflikter og tilbyr konsesjoner. Det betyr å skru på skatter og avgifter, bidra til infrastruktur og tydeliggjøre mål sammen med næringslivet. Til slutt på listen over aktive tiltak kommer statens penger, som støtte og subsidier. Men før vi åpner lommeboken er det mange måter en stat kan være aktiv på. Skal du for eksempel produsere havvind, er arealavklaring og kabelføringer viktigere enn penger.   

– Hva skal til for å utløse privat kapital og investeringer i det grønne skiftet?

– Der skjer det mye i andre land som vi kan lære av. Jeg tror på en fornuftig bruk av staten for å redusere risiko og hjelpe fram umodne markeder. Nye markeder kan vokse raskere hvis staten tar risiko på vegne av virksomheter. En slik aktiv bruk av virkemiddelapparatet er viktig for å stake ut en retning, og det er godt dokumentert i økonomisk historie at det er effektiv politikk. Der tenker Norge likt som de landene vi sammenlikner oss med. Mer kan overlates til markedet selv.

Jeg tror på en fornuftig bruk av staten for å redusere risiko og hjelpe fram umodne markeder.

En rådgiver påpeker at intervjutiden er over, men statsråden har mer på hjertet.

– Det som er gjennomgående for alt, er at det vil lønne seg å løse klimakrisen.

– Ja?

– I min ungdom som miljøverner, ville vi stenge fabrikkene, stoppe utslippene og dusje i kaldt vann for å spare på varmen. Vi kjempet mot alle de som bare ville ha økonomisk vekst. I dag verner du ved å vokse. Det er en samlet tro på at fornybarsatsing er moderne. 

– Dette med vekst eller vern er en utdatert problemstilling?

– I stor grad. Vekst eller vern er fremdeles en problemstilling når det gjelder utbygging av vassdrag og arealbruk i naturen, men nå er det attraktivt med gjenbruk, enten det er klær eller å smelte aluminium på nytt. Sirkulærøkonomien blir virkeliggjort – fordi alle land er enige om det.