Mange mener mye om framtiden. De største skrekkscenariene er at én av tre jobber blir borte, og at digitaliseringen og automatiseringen av samfunnet går så fort at enda flere vil falle utenfor. Kompetansekravene i det nye samfunnet vil skape større forskjeller, påstås det, som vil gi oss en elite og en underklasse. Det er ikke måte på hvor mange som er skråsikre om fremtiden.

Men bak murene i 33 Rue de Franqueville, i OECDs hovedkvarter i Paris, sitter det noen som har gått analytisk og systematisk til verks. Den italienske seniorøkonomen Glenda Quintini har utarbeidet en rapport om automatisering og hvordan det vil påvirke arbeidsmarkedet i de 32 OECD-landene, inkludert Norge.

– Utgangspunktet for rapporten var å utfordre studien til Frey og Osborne fra 2013 som sa at halvparten av jobbene i USA vil forsvinne som følge av kunstig intelligens. Vi ville se om det stemte, og i hvilken grad det var gyldig for andre land i OECD-området, sier Quintini.

Det er ingen tvil om at automatisering og digitalisering vil revolusjonere arbeidsmarkedet de neste årene, men forandringene er ikke så enorme som tidligere trodd.

Nå har hun geleidet oss to etasjer ned, gjennom en korridor og enda en sikkerhetssluse, og inn på et møterom. Italienske Quintini har jobbet i OECD i 15 år og leder avdelingen som forsker på kompetanse og arbeid i medlemslandene.

– Vi gikk systematisk til verks og sammenlignet ikke bare yrker seg imellom, men også hvordan jobboppgavene kan variere innen samme yrke. Mens Frey og Osborne tok utgangspunkt i 70 yrker, har vi sett på 5000 individdata. Vi ville ha en mer detaljert og nøyaktig studie.

Resultatene skulle vise seg å overraske henne. 

«Better policies for better lives» står det med grønne bokstaver mot hvit bakgrunn ved inngangen til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. OECD, som ligger strengt bevoktet midt i Paris, er kjent for sine innflytelsesrike studier og statistikker, som «Pisa-undersøkelsen» som måler hvor godt skolesystemet er i de ulike landene.

Det siste året har Quintini og hennes team jobbet med rapporten «Automation, skills use and training», som er såpass fersk at den fremdeles ikke var publisert da vi besøkte OECD i begynnelsen av februar. Men det var ingen tvil om at rapporten sto i kontrast til Frey og Osbornes studie fem år tidligere: Nei, 50 prosent av jobbene i USA vil ikke forsvinne som følge av automatisering og digitalisering. Nei, en tredjedel av jobbene i de vestlige demokratiene vil ikke bli borte.

– I stedet er det mer riktig å si 11 prosent i USAs tilfelle. Ja, det er ingen tvil om at automatisering og digitalisering vil revolusjonere arbeidsmarkedet de neste årene, men forandringene er ikke så enorme som tidligere trodd, sier Quintini.

Konklusjonen etter å ha sett nærmere på de 32 OECD-landene, inkludert Norge, er:

  • 14 prosent av jobbene i OECD-området har høy risiko for å bli automatisert.
  • 32 prosent av jobbene har middels risiko for automatisering.
  • Høyere utdanning og lønn gir lavere risiko for automatisering.
  • Samme næring i ulike land har ulik grad av risiko for automatisering, noe som betyr at oppgaver og innhold er organisert ulikt fra land til land. En økonom i Spania kan ha helt andre oppgaver enn en økonom i Norge.
  • Yngre og eldre arbeidstakere har større risiko knyttet til automatisering. Både studentjobber og de mer typisk ufaglærte jobbene forsvinner.

– Hovedbildet er at de velutviklede landene er lengst fremme på automatisering og digitalisering, og vil oppleve mindre endringer. Yngre er bedre på digitalisering enn eldre. Og jobber med høy kompetanse og stor grad av kreativ og kritisk tenkning, er mindre utsatt enn manuelle jobber som krever lavere kompetanse, sier Quintini.  

Hvordan rammes det norske arbeidslivet av digitalisering og automatisering? Og hvilke jobber forsvinner eller endres kraftig? Svaret er at Norge rammes mindre enn andre.

– Jobber i Norge har den laveste risikoen, kun 6 prosent, for å bli automatisert. Ingen andre land i OECD har så lav risiko. Men 6 prosent er likevel 170.000 jobber. Slovakia er i den andre enden av skalaen, der 30 prosent av jobbene risikerer å bli automatisert.

– Hvorfor er norske arbeidsplasser mindre utsatt?

– Mange jobber i Norge innehar allerede høy kompetanse og krever ferdigheter som kreativitet, sosial intelligens, iderikdom og komplekse, menneskelige interaksjoner – ferdigheter som aldri vil bli automatisert. Norge har også vært gjennom mye automatisering i arbeidslivet og kommet lenger enn andre land.

– Hvilke jobber risikerer å forsvinne i Norge?

– Svaret er likt som i mange andre land: De jobbene som har størst risiko for å forsvinne, er servicejobber og enklere, manuelle jobber. Ikke alle jobbene vil bli borte, men mange vil trenge etterutdanning og kurs. Det vil kreve mye av etterutdanningen i et land, og der er Norge også bedre stilt. For det første har Norge allerede små forskjeller, og de fleste har god tilgang på etterutdanning, enten gjennom jobbene eller det offentlige. 

De sektorene som i størst grad er utsatt for automatisering, er jordbruk, ulike typer industriproduksjon, postvesen, detaljhandel, fiskeri, gruvedrift og transport, forteller Quintini. De konkrete jobbene som er i størst fare, ifølge rapporten, er renholdere, butikkmedarbeidere, portører, gruvearbeidere, fabrikkarbeidere og sjåfører/transportarbeidere.

– Mange av jobbene som kan forsvinne, er fylt av unge som har jobb ved siden av studiene, som for eksempel å stå i kassa på McDonalds. Disse jobbene har vært viktige for unge for å lære seg arbeidslivets krav. Lærlingejobber og praksisplasser vil også kunne forsvinne, og det vil gjøre det enda vanskeligere for unge å få erfaring på arbeidsmarkedet.

– Hva med utdanningssystemene, tar de innover seg de store endringene på jobbmarkedet?

– Jeg diskuterte dette med noen kolleger som jobber med et prosjekt som kalles «Education 2020», og de mener at utdanningssystemene er svært konservative når det gjelder læremetoder og bruken av teknologiske hjelpemidler. Flere utdanningsinstitusjoner forbereder ikke de unge godt nok på endringene. Dette varierer fra land til land, men spesielt konservative er utdanningssystemene i Italia, Spania og Frankrike. 

Jobber i Norge har den laveste risikoen, kun 6 prosent, for å bli automatisert. Ingen andre landi OECD har så lav risiko.

Mens andre land ikke har gjennomført de nødvendige reformene for å tilpasse jobbmarkedet i takt med digitaliseringen, er Norge godt på vei, forteller Quintini. Men på den andre siden: Rapporten slår også fast at 26 prosent av jobbene i Norge vil måtte endre innholdet kraftig.

– Selv om rapporten er grundig og detaljert, er den fremdeles hypotetisk. Ingen vet nøyaktig hvor mange jobber som vil bli borte. Men vi vet med ganske stor sikkerhet at de fleste jobbene vil endre seg. Og det vil skje fort og brutalt. Se hva som skjedde i Detroit, en dag jobbet det flere hundretusen der, den neste dagen hadde alle mistet jobben.

– Men vi kan foreløpig konkludere med at hver tredje jobb ikke vil bli borte?

– Nei, det virkelige tallet er langt lavere, 14 prosent hvis vi ser alle 32 landene i OECD under ett. Skrekkscenariene vi ble fortalt for noen år siden er ikke realistiske. Men det betyr ikke at alvoret er mindre: Svært mange jobber vil bli borte eller forandre seg dramatisk de neste årene. Den teknologiske utviklingen vil kreve at vi alle, også høykompetente, må utføre jobben på helt nye måter enn før.