spekter.no>Spekter mener>Hva nå, statsråd?

I arbeidslivet stemmer ikke kart og terreng overens lenger. I Ukeavisen Ledelse utfordrer Anne-Kari Bratten vår neste arbeidsminister til å justere Arbeidsmiljøloven slik at den bedre avspeiler arbeidstakeres, arbeidsgiveres og samfunnets behov anno 2013.

Innlegg i Ukeavisen Ledelse av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Reaksjonene etter stortingsvalget har ikke latt vente på seg. Noen er forhåpningsfulle. Andre svartmaler med bred pensel og tegner unødige skremmebilder av at en ny regjering vil rasere velferdsstaten og utvikle norsk arbeidsliv til en finsk vinterkrig. Dem om det. Jeg vil bruke denne spalten til å adressere noen tydelige utfordringer til den nye regjeringen og presentere noen forventinger.

En av de største utfordringene vi har i Norge er sikre nok arbeidskraft. Det trenger vi for å tilby gode, trygge og forutsigbare velferdstjenester og sørge for høy økonomisk verdiskapning også i fremtiden. Vi blir stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist. I 1950 var det hele syv yrkesaktive bak hver pensjonist, i 2060 vil det bare være 1,7. Det betyr at flere må jobbe heltid og at kompetansen må brukes enda smartere og mer rasjonelt enn i dag – både i offentlig og privat sektor.

Dessverre finnes det ikke én enkel løsning på dette. Derfor oppfordrer jeg de kommende statsråder i alle departement om å ha behovet for kompetanse og arbeidskraft høyt på agendaen når politikken skal utformes og iverksettes.

Arbeidslivspolitikken må justeres

I arbeidslivet stemmer ikke kart og terreng overens lenger. Vår neste arbeidsminister utfordres derfor til å justere Arbeidsmiljøloven slik at den bedre avspeiler arbeidstakeres, arbeidsgiveres og samfunnets behov anno 2013. Som et første steg bør det settes ned en arbeidstidskommisjon som gjennomgår alle arbeidstidsbestemmelsene og vurderer hvordan praktiseringen av disse fungerer i dag. Det har aldri vært gjort før, og vil danne et nyttig grunnlag for å definere hvor skoen trykker mest.

De fleste av Spekters medlemsvirksomheter driver døgnet rundt hele året for å levere velferdstjenester i verdensklasse.  Som arbeidsgivere har de ikke siste ord og dermed ikke endelig myndighet til å utarbeide arbeidstidsplaner innen det de folkevalgte har definert som forsvarlige arbeidstidsrammer i Arbeidsmiljøloven. Den myndigheten anbefaler vi at de får. Da kan de også ta et reelt ansvar for helse, miljø og sikkerhet. Nå bruker de isteden alt for mye tid og store ressurser på å forhandle arbeidsplaner med tillitsvalgte som uten å oppgi grunn kan nekte å godkjenne dem, sågar uten å oppgi noen spesiell grunn. Det er for eksempel ikke uvanlig at tillitsvalgte avviser turnuser som er i tråd med loven, med sier de vil godkjenne dem om de ansatte får høyere lønn eller andre goder.

Jeg håper den nye arbeidsministeren vil jobbe konstruktivt sammen med partene i arbeidslivet for å nå målet om flest mulig hele og faste stillinger. Over 40 prosent kvinner og 13 prosent menn jobber i dag deltid. Det gir grunn til å lytte når om lag halvparten av dem sier de ville ha jobbet mer dersom arbeidstidsordningen var bedre tilpasset deres individuelle behov. For noen vil det være interessant med lengre arbeidsdager og færre oppmøter på jobb. For andre passer det kanskje best å ha fri mandag fremfor lørdag.

Se for eksempel hvor skjevt dagens regler slår ut for den fiktive vekteren Thomas Fender: Han jobber full stilling i tredelt turnus. Hver tirsdag trenger han fri for å trene småguttlagene i fotball. Han avtaler med sjefen å jobbe 12 timer mandag, sju timer onsdag, sju timer torsdag og ni timer fredag. På den måten har han fremdeles full stilling, men fri hver tirsdag. Arbeidsgiver blir lovbryter fordi den sentrale fagforeningen på prinsipielt grunnlag sier nei til 12-timers vakter.  Thomas må gå ned i deltid isteden. Når regler slår ut på denne måten, strider det mot både sunn fornuft og arbeidsgivers, arbeidstakers og samfunnets behov.

Som kjent er pensjonsforliket fra 2005 fortsatt ikke implementert i offentlig sektor. Regjeringen bør diskutere hvordan partene kan motiveres til å ordne opp i dette. Det er uholdbart at ca. 800 000 ansatte står utenfor pensjonsforliket. Også privat sektors tjenestepensjonsordninger må nå raskt tilpasses prinsippene i pensjonsreformen slik Banklovkommisjonen har foreslått.

 Det vil være klokt å gjennomgå og eventuelt justere særaldersgrensene. Skal sykepleiere fortsatt ikke kunne jobbe etter at de er 65 år? Er det greit at politifolk kan pensjonere seg når de er 57 år?

Vi i Spekter ser frem til å forhandle om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv (IA). Jeg håper på gehør for at vi kan videreutvikle dagens IA-avtale til en MOA-avtale – en "Samarbeidsavtale for mobilisering av arbeidskraft". Med en MOA-avtale vil IA-arbeidet kunne forsterkes samtidig som vi kan jobbe mer målrettet og bredere for å mobilisere den arbeidskraften vi trenger for å sikre fremtidig økonomisk verdiskapning og en bærekraftig velferdsstat med universale velferdsgoder. Dessuten vil det vel de fleste oppleve det bedre å være mobilisert enn inkludert?

Flere kan bidra med helsetjenester

Mye er svært bra i norske sykehus. De siste årene har det blitt bedre økonomisk kontroll, betydelig opprydding i ansvar og kraftig økning i antall behandlinger og konsultasjoner. Fremover blir vi flere eldre, våre forventninger til kvalitet på tjenestene øker, og den medisinsk-teknologiske utviklingen gjør at vi behandler stadig flere lidelser.

Det er innen helse vi vil merke mangelen på kvalifisert arbeidskraft best. I følge SSB vil det mangle 28 000 sykepleierårsverk og 57 000 helsefagarbeiderårsverk i 2035. Det innebærer ikke bare at flere må jobbe heltid. Det trengs også innovasjon, kreativitet og god ledelse. Det er bra at helsesektoren har lang tradisjon for omstilling og endring. For bare noen år siden utførte leger oppgaver som sykepleiere gjør nå. Helsesekretærer utfører oppgaver som før var forbeholdt bioingeniører. Radiografen gjør oppgaver radiologen hadde monopol på. Jeg opplever at det fra alle profesjoner vises interesse og vilje for nye oppgaver.

I en befolkningsundersøkelse Opinion Perduco utførte på oppdrag fra Arbeidsgiverforeningen Spekter i 2012 oppgir nærmere 70 prosent av innbyggerne at private tilbud er et viktig supplement for å sikre gode helse- og omsorgstjenester. Hele 42 prosent mener dessuten at private i større grad enn i dag skal levere tjenester til norsk helsevesen i tiden fremover.

Spørsmålet er ikke om vi trenger private aktører til å bidra i offentlige tjenesteproduksjon, men hvordan dette kan gjøres på en best mulig måte. For å sitere en tidligere helseminister, Sylvia Brustad: Det er armod nok til alle.

Det må bli enklere å komme seg på jobb

For å sikre tilgangen på arbeidskraft, må det være enkelt for folk å komme seg på jobb. I 1980 brukte vi 52 minutter pr dag på å komme oss til og fra arbeidet. I 2010 brukte vi 61 minutter på arbeidsveien, altså over en time mer. En viktig forklaring på økningen er at man ikke har bygd ut infrastrukturen slik at den holder tritt med økningen i antall sysselsatte. Det blir køer når mange flere folk skal på jobb uten at veiene, jernbanen og kollektivtransporten får større kapasitet. Det er på høy tid å innrette samferdselspolitikken slik at folk kan gjøre unna veien til jobb raskere og mer effektivt. Det er bedre at folk bruker tid på jobb enn tid i kø.

En undersøkelse TNS Gallup nylig laget på oppdrag fra Norges Automobilforbund, viser at syv prosent av dem som arbeider deltid, gjør det på grunn av lang reisetid til jobben. Det tilsvarer alle innbyggerne i Holmestrand, Kongsberg, Risør og Trysil tilsammen! I tillegg sier seks prosent av de heltidsarbeidende, eller 115.000 mennesker, at de kunne tenke seg å gå over til deltid på grunn av reisetiden til jobb. Over halvparten av de spurte i en Norstat-undersøkelse Spekter fikk utført i fjor, sier de ville jobbet mer om reisetiden hadde vært kortere. Reisetid til jobb henger med andre ord sammen med folks yrkesdeltakelse.

På kort sikt vil det derfor være viktig at kollektivtransporten holder rutetiden og at vi sikrer mest mulig forutsigbarhet for de reisende. Å vedlikeholde den infrastrukturen vi allerede har, er avgjørende for punktligheten.

Hva nå, statsråder?

Jeg håper disse innspillene gir inspirasjon til å snu alle steiner i jakten på nye ideer og løsninger for å sikre nok arbeidskraft i årene som kommer. Vi i Spekter ønsker lykke til, og ser frem til et godt og konstruktivt samarbeid.