spekter.no>Spekter mener>Fra pauserom til cyberspace

Hva skjer når pauserommets muntlige form blir supplert med ytringer på Facebook? Er lederen humørløs når han ikke føler seg bekvem med at hans person og hans beslutninger er gjenstand for ”likes” og vurderinger på en mer eller mindre lukket Facebookgruppe, spør Spektersjef Anne-Kari Bratten i et innlegg i Dagens Næringsliv 4. november.

Hvor mange "likes" for at sjefen er en dust?

Din venn Ole har lagt deg til gruppen ”For oss som vil ditche Petter”.  Dette er ikke invitasjon til en Facebookgruppe for gutter på sjette trinn som har fortrengt det de lærte i nettvettimene.  Det er en gruppe for kolleger som er misfornøyd med sjefen.

Petter er avdelingsleder i en mellomstor virksomhet. For en tid siden ble han tilskuer til at medarbeiderne diskuterte og karakteriserte hans beslutninger på Facebook. Hva gjør det med lederrollen og rammebetingelsene for ledelse at stadig flere bruker sosiale medier for å ytre seg og påvirke?

Spekter jobber for tiden med en vurdering av dette. Vi vil også invitere hovedorganisasjonene til å debattere problemstillingene. I Hovedavtalene er det bestemmelser om hva og når arbeidsgiver og tillitsvalgte skal diskutere. Hva skjer når de diskusjonene vi tradisjonelt har tatt i partsrelasjonen nå også utspinner seg på Facebook og Twitter?

Fra pauserommet til cyberspace

Sjefer har til alle tider blitt omtalt på pauserommet. De vet at deres beslutninger blir gjenstand for diskusjon. De er innforstått med at samtalen av og til stilner når de kommer inn i rommet. Det skulle bare mangle at ikke medarbeiderne har oppfatninger om sjefen og om hvordan arbeidsplassen skal utvikles. Men hva skjer når pauserommets muntlige form blir supplert med ytringer på Facebook?

Er lederen humørløs når han ikke føler seg bekvem med at hans person og hans beslutninger er gjenstand for ”likes” og vurderinger på en mer eller mindre lukket Facebookgruppe? Eller må lederen i ytringsfrihetens navn finne seg i slikt – uten å kunne ta til motmæle?  Går det en prinsipiell grense mellom diskusjonen på pauserommet og diskusjonen på et sosialt medium?

Offisiell på Twitter – personlig på Facebook?

Mitt inntrykk er at mange ledere og offentlige personer velger å være offisiell på Twitter og personlig på Facebook. På Twitter kommenterer man Politisk kvarter på NRK P2, på Facebook deles bilder av familien på tur over Besseggen. Men i hvilken grad kan man egentlig være privat i sosiale medier?

Har du som leder mange medarbeidere som venner på Facebook, vil du selvsagt ikke oppdatere statusen din med ”Endelig fredag og fri fra den sutregjengen av noen kolleger jeg har”.  Men hva hvis dine medarbeidere skriver ”Endelig fredag og fri fra dustesjefen”? Eller hva hvis du opplever det samme som Petter, som jeg nevnte innledningsvis, nemlig at medarbeiderne lager en mer eller mindre lukket gruppe der de uten filter diskuterer dine avgjørelser og karakteriserer din person?

Skal du finne deg i det? Skal du ta det opp og heller be dem snakke med deg direkte enn å utveksle synspunkter om deg på nettet?

 Gjennom sosiale medier har de offentlige diskusjonsarenaene blitt mer tilgjengelige. Det er en styrke for demokratiet. Sosiale medier er virkningsfulle og effektive nettverk for å spre budskap og sette i gang diskusjoner. Enkelte mener at så lenge man skriver på Twitter-kontoen sin at man ytrer seg som privatperson, kan man si hva man vil i det offentlige ordskiftet. Så enkelt er det selvsagt ikke. Lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver oppheves ikke ved å erklære at man opptrer som privatperson på Internett. 

Nettvett for voksne

De siste årene har jeg vært på mange foreldremøter både på barneskolen og ungdomsskolen der viktigheten av å lære ungene nettvett har vært påpekt. Selv om vi av og til leser i avisene om barn som er mobbet på nett, har jeg inntrykk at de fleste barn og unge er bevisst på at de ikke skal omtale hverandre nedsettende i sosiale medier. Jeg er mer usikker på hvordan det står til med nettvettet hos voksne.

Mang en gang har jeg lurt på hvorfor vanlig folkeskikk opphører for enkelte når de sitter alene foran pcen. Det er uskrevne regler for hvor harde vi er i omtalen av hverandre når vi møtes. Av og til virker det som om disse reglene ikke gjelder på nettet.

Av alle ting det går an å være i mot…

I Norge har vi solid tradisjon for å være i mot utvikling som vi burde ha skjønt vi ble innhentet av uansett. Det er nok å minne om at vi hadde politiske partier som vegret seg mot innføring av farge-TV. Vi var i mot både skistafett for kvinner, glassfiberski og Bokløwstilen i hopp. 

Sosiale medier er kommet for å bli. Riktig brukt er de nyttige kommunikasjonsarenaer for oss som mener en bred og god debatt bidrar til utvikling og forbedring av både samfunnet og arbeidslivet.  Det forutsetter imidlertid at det utvikles regler, kultur og kompetanse på den enkelte arbeidsplass som understøtter positive prosesser og hindrer ditching av Petter og andre.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 4. november 2013