spekter.no>Spekter mener>Vi står bak deg. Laaangt bak
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter er fast spaltist i DNs spalte om ledelse. Foto: Thomas T. Kleiven.
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter er fast spaltist i DNs spalte om ledelse. Foto: Thomas T. Kleiven.

Ansvar, mot og sårbarhet er tre sider av samme sak. Man kan ikke ta ansvar uten å være modig, og man kan ikke være modig uten å bli sårbar, skriver Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 2. november.

Dette er et innlegg i DNs ukentlige spalte om ledelse, av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter.

Det kan variere hvor tett og samordnet styret og ledergrupper står bak en sjef i storm. «Vi står bak deg – laaaaangt bak», er til og med blitt ganske vanlig å si til en leder som skal fronte en vanskelig beslutning, riktignok etterfulgt av en liten latter, men likevel med nok alvor til at lederen lett kan konstatere at her må man påregne å stå alene igjen hvis mediestormen treffer med styrke 10 på Beauforts skala.

Det er åpenbart lederens oppgave å gi de tunge budskapene et ansikt. Har styret bestemt at en stor avdeling med mange arbeidsplasser skal nedlegges, er det sjefens opplagte plikt å formidle beslutningen og tåle reaksjonene. Å stille i Debatten på NRK og få spørsmål selv ikke de mest erfarne medierådgivere hadde klart å forberede deg på, er også lederens ensomme oppgave. Jeg kjenner ingen ledere som ikke synes det er belastende å være de tunge beslutningers ansikt. Jeg vet dog om mange som later som at de synes det er «bare en del av jobben» å bli skjelt ut som person når de må representere en posisjon eller en beslutning. Det er fremdeles en del machokultur igjen i toppledelse. Forventningene er at alt som er personlig belastende skal prelle av, og man skal såkalt «stå i» også det helt urimelige, som en ordentlig tøffing - og gjerne helt alene.

Nå er de fleste ledere godt betalt, og det er fremdeles frivillig å ta på seg sjefsjobber, men min erfaring er at det ikke er en ubendig lengsel etter å plage seg selv ved å fronte tunge beslutninger og upopulære nyheter som er driveren til ledere flest. De fleste av oss har nok tatt på oss disse jobbene fordi vi vil være med å påvirke, tror på en forretningside, og motiveres av å være med på å skape – enten det er økonomiske verdier eller velferdstjenester.

Ledelse dreier seg dermed om å være modig - hver dag, men noen dager må motet tas mer frem enn ellers. Med unntak av noen minnerike møter med sjefer som har hatt klokkertro på ekspeditte beslutningsstrukturer inspirert av amerikanske tv-serier («In my office now! You are fired!»), har jeg til gode å møte ledere som oppsøker negativ personeksponering på gøy. Av og til må man likevel bare stå i det, - og ta frem motet sitt, for motet er ansvarets tvillingsøster.

Konklusjonen fra mine egne studier av ledere jeg har observert gjennom mange år, viser at det som regel er ansvarsfølelse som driver ledere til å være modig. Den dagen motet skal vises, har sjefen sikret seg backing på forhånd, med solide styrevedtak og brede prosesser i egen organisasjon. Likevel må motet nødvendigvis utøves alene – og ofte i den stormen man føler sprenger den tidligere omtalte Beauforts skala. Når man gikk ut i stormen var det jo ikke for å få testet grensene for hvor mye belastning på egen person man tåler, men fordi ansvaret krevde mot.

Mot og ansvar har sårbarhet som lillesøster. Lederens sårbarhet eksponeres mest når ansvaret er tyngst, og motet mest påkrevd.  Sårbarhet i lederskap er ikke så vanlig å snakke høyt om. Alle føler på en personlig sårbarhet som i en gitt kontekst kan bli svært ubehagelig. Den individuelle grensen for sårbarhet kan også påvirke beslutningen både i innhold og i gjennomføringstempo.

Å tåle risiko er langt fra det samme som å ta en sjanse. Ledelse basert på sjansespill er ikke noe vi driver mye med i den seriøse delen av arbeidslivet, men toppsjefer er innforstått med at det kan innebære personlig risiko å fronte en upopulær beslutning eller posisjon. En real diskusjon skal vi tåle på toppen, men ansvar, mot og sårbarhet er tre sider av samme sak. Man kan ikke ta ansvar uten å være modig, og man kan ikke være modig uten å bli sårbar. Noe av det siste Norge trenger nå er defensive ledere. Sårbarheten bærer vi som selv er ledere ansvar for. Sårbarheten kan ikke utlignes, men som ledere kan vi si til de som sier de står bak oss, langt bak oss, at de er velkomne opp på sidelinjen for å sekundere oss med både heiarop og forslag til justeringer av kursen.

Her finner du Brattens innlegg publisert på DN.no (bak betalingsmur)