spekter.no>Spekter mener>Supermodell med oppgraderingsbehov
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.

Selv de ivrigste HR- og CSR-staber vil slite med å overbevise linjeledere om å ansette folk med høy sykemeldingsrisiko om bedriftene må betale mer av sykefraværet, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegg i DN 14. juli 2019 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

«Jeg driver ikke med mote, jeg er mote», skal den franske moteskaperen Coco Chanel ha sagt. I tillegg til å stå bak Chanel no. 5, parfymen som selv de mest innbitte motemotstandere må innrømme å ha hørt om, skapte Coco Chanel et motehus som gjennom tiår har fornyet seg uten å miste særpreg og popularitet. Kanskje er det evnen til å beholde det funksjonelle, men stadig fornye det, som gjør at motehuset fortsatt leverer kjoler og drakter i svart, hvitt og beige – tydelig inspirert av et 100 år gammelt design, men med modernisert snitt.

Slik er suksesskriteriene for den norske modellen også: Bevare det funksjonelle, men hele tiden fornye for å sikre høy økonomisk verdiskapning og dermed den offentlige velferden.

Modellen, og særlig arbeidslivet, vil bli utfordret kraftig fremover. Det er tydelige tegn på at  mer av det man kan argumentere for skal være velferdsstatens ansvar, vil legges over på bedrifter og virksomheter.

Arbeidsgiver betaler allerede blant annet:

  • en stor andel av sykelønnsutgiftene – i tillegg til arbeidsgiveravgift
  • tjenestepensjonsordninger – for mange bedrifter betydelige beløp – i tillegg til skatt for å finansiere Folketrygden
  • AFP – som for mange bedrifter ikke bare er svært kostnadskrevende, men også konkurransevridende
  • Økonomisk kompensasjon for fem ukers ferie

I tillegg mangler det ikke på forpliktelser partene og myndighetene har gitt bedriftene når det gjelder deler av utdanningene, å øke andelen læreplasser i bedriftene, integrere flyktninger raskere i arbeidslivet og ansette flere med redusert funksjonsevne og hull i CVen. Det skal også tilrettelegges for seniorer, småbarnsforeldre og for de som i perioder har behov for deltid. Ansvarlige arbeidsgivere er med på alt dette, nettopp fordi det er typisk den norske modellen å  samarbeide om velferdspolitikken.  

Det er imidlertid målkonflikter i modellens mange ambisjoner. I en tid der produktiviteten må øke, er det for eksempel også klare politiske (og høyst forståelige) forventninger om å ansette flere som av ulike grunner har lavere produktivtet. Klassisk målkonflikt. Det kan også se lett ut på papiret å laste flere sykelønnskostnader på arbeidsgiver. Selv de ivrigste og mest velvillige HR- og CSR-staber vil imidlertid slite med å overbevise linjeledere om å ansette folk med høy sykemeldingsrisiko dersom bedriftene må betale mer enn i dag for sykefravær. Dette er dessverre en brutal realitet. Skal sysselsettingen øke i mange av de gruppene som i dag står utenfor arbeidslivet med ulike trygdeytelser, er løsningen lønnstilskudd og aktiv hjelp fra NAV, ikke enda flere krav til arbeidsgiver. Enda høyere sykelønnskostnader for arbeidsgiver, slik blant annet forskerne i Sysselsettingsutvalget nylig tok til orde for, vil etter mitt syn ikke bidra til høyere sysselsetting, snarere tvert i mot.

Når politikerne må prioritere mer enn i dag, er det lett å rette blikket mot virksomhetene og arbeidslivet. Vi er jo vant til å være med på oppgaveløsningen. Det er langt vanskeligere å mobilisere mot aksjonsgrupper, for eksempel de som til og med kaller seg selv «gerilja», og  som i løpet av få uker får flere medlemmer på Facebook enn hva Arbeiderpartiet og Høyre har av medlemmer til sammen.

Stødige samarbeidspartnere, som partene i arbeidslivet, bør derfor være attraktive for myndighetene fremover. Da må det være balanse mellom forpliktelser og bidrag. I en tid der nye bedrifter og unge arbeidstakere fremstår som ganske uinteresserte i å organisere seg, er det relevant å spørre om trepartssamarbeidet har høy nok fornyingstakt. For å vri litt på Coco Chanels sitat: «Vi driver ikke med den norske modellen, vi er den norske modellen». Jeg vil advare mot å bruke modellen som et skjold mot endring. Den norske modellen er skapt for omstilling og utvikling, ikke for å konservere dagens løsninger - selv om det skulle være på Norgesglass.