spekter.no>Spekter mener>Nå er «norsk» ledelse blitt inspirasjonen
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas T. Kleiven)
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas T. Kleiven)

- Er det rart amerikanerne har fått opp øynene for tillitsbasert ledelse? Her i Norge har det bidratt til suksess i over 50 år, skriver Anne-Kari Bratten i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Innleggg i Dagens Næringsliv 16. mars 2020 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

Det er ikke vanskelig å finne begrunnelser for å dra til vakre Firenze. Når den nye tid oppstår etter koronaviruset, vil for eksempel ledergrupper gjenoppta studieturer til Machiavellis fødeby. Det vil de ikke gjøre bare som påskudd for en prosecco eller to ved Ponte Vecchio, men mest for å studere hvorfor Macchiavelli fremdeles omtales i ledelses- og styringslitteraturen.

Machiavelli visste at alle ledere står overfor komplekse virkeligheter, og pekte på kombinasjonen av makt og kløkt for å lykkes. Verken da eller nå har lederne full oversikt, og maktutøvelse, styring og reguleringer alene er ikke oppskriften for å lykkes. Mye viktigere er lederens teft, kløkt og evne til å fange organisasjonens strømninger, menneskenes preferanser, lytte til fagfolk og dermed kunne påvirke kulturen på andre måter enn ved ren makt. 

Machiavelli hadde fått både en karrierekorreksjon, fire- fem varslingssaker og en grundig behandling i arbeidsmiljøutvalget om han på jobben i dag hadde sagt sine berømte ledelsesord: «Det er bedre å bli fryktet enn elsket». En slik uttalelse sto seg godt på 1500-tallet i Firenze, men er latterlig om den hadde blitt uttalt i en norsk virksomhet i dag.

I motsatt ende av ledelsesskalaen finner vi såkalt «tjenende lederskap. Man skal selvsagt legge til rette for selvstendig oppgaveløsning, men er det særlig bærekraftig at ledere definerer seg som «tjenere» for de ansatte? «Tjenende lederskap» leder tanken hen på at lederen i hovedsak skal tilrettelegge slik at medarbeiderne kan gjøre jobben uten styring, ledelse og oppfølging. De fleste norske arbeidstakere og bedriftskulturer er heldigvis slik at folk tar jobben sin på alvor og trives med å ta ansvar og være selvstendige. Det gir gode resultater, men ledelse er mye mer enn å tilrettelegge.

Man skal ikke overse ledernes rolle i å være visjonær, sikre fremdrift og resultater. Lederen skal også gripe inn når medarbeideren som synes han er guds gave til kvinnene, men mest er en patetisk, lett overvektig 40-åring med for mye øl innabords, finner det naturlig å «underholde» sin kvinnelige kollega på julebordet med ymse tilbud av ikke-profesjonell art.  Tjenende lederskap har ingen mening i møte med en me too-sak heller. Da trengs sjefsavgjørelser og beinhard styring.

Det er lett å få tilgang på lektyre, lederutviklingsprogrammer og forskning om det hotteste innen ledelse.  På en flyplass nær deg, finnes blant annet for tiden et magasin på 99 sider om «fremragende ledelse». På glanset papir presenteres det som skal være det nyeste innen ledelse, enda det vel er lenge siden det var «nytt» for norske ledere at «et klart målbilde gir motiverte medarbeidere», at «kontinuerlig forbedring genererer innovasjonskraft» eller at «Bruk mye tid på medarbeiderne» er gode idéer. 

De norske ledelsesidealene har gitt høy produktivitet, sterk økonomisk vekst, bidratt til velferd og gode levekår og et arbeidsliv der 9 av 10 trives på jobb. Ikke rart mange vil lære mer om hvordan vi gjør det i Norden, og at The Economist og Joseph Stiglitz og andre notabiliteter sier «Look to Norway». Det vi i norsk lederskap opplever som selvsagt og grunnleggende - nemlig tillit, delegering, autonomi og medvirkning, er fremmedord i ledelsestradisjonene i USA og i store deler av Europa.  

Det er derfor ganske underholdende at «Agile leadership» nå skal være «det nye».  Å ha en «agile» ledelseskultur er langt på vei det samme som det Einar Thorsrud og Samarbeidsforsøkene mellom LO og NAF på midten av 60-tallet la til grunn for å kombinere psykologiske jobbkrav, altså trivsel, innflytelse og utvikling, og behovet for effektivitet og inntjening. En stor norsk suksess, som alle vi som er ledere i dag står i direkte nedadstigende linje fra. Her til lands står «Den norske ledelsesmodellen» fjellstøtt- og etter mitt syn vil det alltid stå seg å lede gjennom tillit, men likevel slik at man ikke skal unnskylde seg for å skjære gjennom av og til.