Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 9.april (krever innlogging, men teksten kan også leses under).

I fjor formidlet NHO og LO at rammen for lønnsoppgjøret var 1,7 prosent. Lønnsevnen i industrien var imidlertid bedre enn de trodde, slik at den gjennomsnittlige lønnsveksten ble på hele 2,2 prosent. I mellomtiden hadde partene i offentlig sektor blitt enige om rundt 1,7 prosent. 

Lønnsdannelsen baserer seg på at konkurranseutsatt sektor, frontfaget, forhandler først for å sikre at konkurransekraften til norsk industri ikke svekkes. Rammen fra frontfaget skal være normdannende for øvrige oppgjør. Anslaget fra NHO og LO påvirker altså direkte hva resultatet i forhandling etter forhandling blir. Med 212.000 arbeidsledige må lønnsveksten også i år bli lav.

Jeg håper NHOs leder Ole Erik Almlid og LOs leder Peggy Hessen Følsvik på morgenkvisten søndag 11. april vil stå sammen med riksmekler Mats Ruland, og si at meklingen var vellykket slik at Norge unngår storstreik. Da vil de også formidle hva de i fellesskap anslår at ramma i årets oppgjør er, i tråd med forutsetningene i inntektspolitikken.

Dette anslaget baserer seg på tre elementer; to kjente og en ukjent:

  1. overhenget, altså effekten fjorårets lønnstillegg gir på årets lønnsvekst
  2. beregningen av hvor mye de sentrale tilleggene fra meklingen utgjør
  3. et anslag på hvor store tillegg som blir gitt i lokale forhandlinger utover året på den enkelte bedrift

Denne magiske «ramma» skal alle andre tariffparter deretter ha som utgangspunkt.  I fjor oppga LO og NHO en ramme på 1,7 prosent.

Det viste seg imidlertid at det endelige resultatet for «frontfaget», altså funksjonærer og arbeidere i konkurranseutsatt industri samlet, endte på 2,2 prosent. Dette er nesten en tredjedel over anslaget. Noe av årsaken var at gjennomsnittslønnen økte fordi mange lavtlønte ble permitterte. Samtidig gikk mange bedrifter og næringer bedre enn forventet, og lønnsevnen var høyere enn det LO og NHO forutså da de kommuniserte en ramme på 1,7 prosent. 

Forbund i offentlig sektor har reagert kraftig på forskjellen mellom det de selv oppnådde i 2020-oppgjøret, altså rundt 1,7 prosent, og det endelige resultatet i konkurranseutsatt industri på 2,2 prosent.  De har allerede varslet krav om å få kompensert «etterslepet,» og vel så det, i 2021. Til det, er det to ting å si:

  1. Det er ikke relevant å sammenligne lønnsveksten mellom sektorer år for år. Lønnsveksten skal sammenlignes «over år», som det står i Holden 3-utvalget i 2013. I løpet av de siste fem årene, har offentlig sektor hatt en høyere lønnsvekst enn industrien (frontfaget), uten at denne forskjellen er begrunnet i produktivitetsvekst.
     
  2. LO og NHO må ha en realistisk tilnærming når de anslår den økonomiske rammen for oppgjøret, ellers blir det umulig for etterfølgende oppgjør å ha tillit til anslaget. Det var selvsagt vanskelig å anslå veksten i kriseåret 2020. I 2021 må det som formidles være basert på en best mulig vurdering av lønnsevnen i privat sektor samlet. Det kan ikke være et anslag det kan stilles for store spørsmålstegn til.

Noen bedrifter i privat sektor går så det suser, andre går det skikkelig dårlig med. Hva som vil bli den gjennomsnittlige lønnsveksten for privat sektor i et så uoversiktlig landskap, er ikke godt å si. Industrien kan likevel ikke også i år ende langt høyere enn det de selv anslo på meklingstidspunktet. Dette handler om tilliten til frontfaget og inntektspolitikken, og dermed også til den delen av den norske modellen som handler om den koordinerte lønnsdannelsen.

Med 212.000 arbeidsledige, og en anslått lønnsvekst på 2,2 prosent hos våre handelspartnere, må lønnsveksten også i 2021 bli lav. Som samfunn kan vi ikke tåle at de som er i arbeid får høy lønnsvekst, mens så mange er permittert og ledige. Norge kan heller ikke leve med at konkurransekraften internasjonalt svekkes veldig mye mer. Som parter i tariffoppgjør, må både LO og NHO, men også partene i offentlig sektor, ta ansvar for å berge flest mulig bedrifter og arbeidsplasser. Forbund som kun organiserer ansatte i trygge jobber i offentlig sektor, og der produktivitetsvekst er vanskelig å måle, vil bli møtt av arbeidsgivere som vil minne om at frontfagsmodellen har bidratt til verdiskaping, velferd og høy sysselsetting.  

Norsk økonomi og arbeidsliv er i en svært krevende situasjon. Aldri tidligere i nyere historie har det vært mer avgjørende at partene i alle deler av arbeidslivet bidrar til å styrke konkurransekraften og sysselsettingen ved å forholde seg lojalt til den økonomiske rammen som konkurranseutsatt sektor kan tåle. Frontfagspartene har derfor et stort ansvar for å kommunisere en troverdig ramme. Det er selvsagt rom for at man ikke treffer helt med anslaget i et år med pandemi og massiv uforutsigbarhet, slik vi så i 2020. Men det vil være kritisk for lønnsdannelsen i den norske modellen at rammen blir oppfattet som troverdig i 2021.