spekter.no>Spekter mener>En politisk lederutfordring foran valget
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten

-Det er like tøvete å mene at privat virksomhet alltid er bedre enn offentlig, som å kalle private aktører for «velferdsprofitører», skriver Anne-Kari Bratten i Dagens næringsliv.

Innlegg i DN 26. mai 2019 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter.

Det er unødvendig og historieløst å karakterisere bedrifter som bidrar til å løse det offentliges ansvar, for eksempel i eldreomsorgen og i barnehagesektoren, som «velferdsprofitører». Det er tilsvarende tøvete å hevde at private virksomheter per definisjon alltid er mer effektive og leverer bedre tjenester enn det offentlige.

Pragmatisme og samarbeid i store spørsmål har kjennetegnet norsk politikk. De folkevalgte bør sette sine kjepphester på stallen og blåse støv av pragmatismen når de skal diskutere hvordan vi skal løse velferdsoppgavene våre. Det er bare når vi får til en velferdsmiks mellom den tjenesteproduksjonen det offentlige selv leverer, de ideelle aktørene og de private virksomhetene vi kan møte velferdsstatens utfordringer. Særlig viktig vil dette være nå når oljealderen etter hvert seiler inn i sin egen solnedgang, eldrebølgen skyter fart, og vi har klart å stille oss slik at fødselsraten har falt til rekordlave 1,56.

Det gir nok ikke høye odds å tippe at «Hvem skal drive eldreomsorg og barnehager» blir et av de heteste temaene i lokalvalgkampen i år. Det er og blir imidlertid en gåte hvorfor man i ordskiftet helt har glemt at vi for eksempel ikke hadde hatt full barnehagedekning om det ikke hadde vært for at private penger og initiativ tok ansvar da barnehageforliket ble vedtatt på Stortinget i 2003.

Tilsvarende virker det som helt glemt at før noen i Norge i det hele tatt kunne stave ordet «velferdsstat», var det nettopp private initiativer, særlig fra menigheter og foreninger, som hadde omsorg for dem som ikke hadde familie eller penger. Det går en klar linje fra Cathinka Guldbergs høyst aktverdige, og helt private initiativ, som på slutten av 1800-tallet slo fast at «Man skal ikke forakte noen, om de enn ligger i rennesteinen», og frem til vår tids velferdsstat, som ifølge OECD ingen land i verden kan måle seg med.

Så sent som i 1964 bestemte Stortinget at barn ikke skulle ha juridisk omsorgs- og forsørgelsesplikt for sine foreldre. Det var en naturlig utvikling av velferdsstaten at de folkevalgte vedtok at samfunnet og fellesskapet, ikke familien, skulle ta seg av de tilårskomne når de ikke lenger kunne jobbe eller ta vare på seg selv. Vedtaket om at vi ikke har ansvar for foreldrene våre, kan fremstå kuriøst i dag, men det er verdt å minnes som den helt prinsipielle beslutningen det var.

Det er derfor som et gufs fra fortiden når seniorforsker Nils Morten Stølen i SSB nylig advarte mot å øke alderspensjonsgrensen fra 62 til 63 år. Han mente det kunne føre til at flere av oss jobber lengre, fremfor å passe våre aldrende foreldre og holde dem unna eldreomsorgen. Holdningen hans er ikke bare antikvarisk, den er også kvinnefiendtlig. Heltidsarbeidende kvinner som kan jobbe lengst mulig, er velferdsstatens redning.

Ifølge rapporten «Rom for omsorg», vil vi trenge 30–40.000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2030. Rådmann i Stavanger Per Kristian Vareide uttalte til Stavanger Aftenblad i oktober 2018 at: «Fortsetter vi som nå, må vi bygge nytt sykehjem hvert annet år». Det er med andre ord tid for klokt politisk lederskap.

Pensjonsreformen og barnehageforliket er eksempler på hvordan politikere har gått ut av skyttergravene og søkt kloke kompromisser. I debatten om privates og ideelles plass og rolle i omsorgssektoren er det noe å gå på. Når utgangspunktet for debatten er hvem som bør og kan levere velferdstjenester, fremfor hva innholdet i tjenestene skal være, blir konklusjonene ofte feil.

Med de demografiske og økonomiske utfordringene landet står overfor, trenger vi en konstruktiv debatt i valgkampen om hvordan velferdsstatens bærekraft skal håndteres og hvordan den enkelte kommune best kan rustes til å håndtere fremtidens omsorgsbehov. Tiden er inne for brede forlik, samlende grep og pragmatisme i velferdspolitikken. En velferdsmiks der det offentliges ansvar ligger solid til grunn, men der ideelle og private aktører kan bidra, vil sikre den mye omtalte bærekraften også i disse sektorene.