Da Henrik Ibsen skrev «Et dukkehjem», var han i tvil om 1870-tallet ville tåle at Nora forlot Torvald og barna for å frigjøre seg selv. Det stred en del mot datidens forståelse av ekteskapet at hustruer skulle få det for seg at de ville ha sin egen økonomi, postkassenøkkel eller mulighet for å motsi sin mann. Historien skal ha det til at Ibsen og hans kone Suzannah diskuterte avslutningen på «Et dukkehjem» over en lengre periode før Ibsen kom til at Nora nok måtte bli hos Torvald. Diskusjonen skal ha kulminert med at Ibsen skrek «Nora blir», Suzannah brølte tilbake «Nora går», Ibsen gjentok «Nora blir», og Suzannah avsluttet det hele med «Nora går, ellers går jeg».

Hver alder har sin sjarm. Etter at DN de siste ukene har brukt mye spalteplass på om en klubb bør få fortsette å lukke sine møter for kvinner, har jeg kommet til at enhver tid har en klar mangel på sjarm også. Det er noe trist, elitistisk og «rich white girl-problem» over at likestillingsdebatten de siste ukene har handlet om at menn i Oslo vil holde seg med et nettverk der de ekskluderer mange spennende samtalepartnere bare fordi de er kvinner. Det er selvsagt mulig å ha flere tanker i hodet på en gang, og de som har latt seg forbitre av Norske Selskabs kvinneforbud, er sikkert også bekymret for andre sider av likestillingen, men dette kommuniseres i så fall ikke like tydelig.

Menn eier fremdeles over 80 prosent av verdiene på Oslo Børs, mens kvinner er overrepresentert blant dem som mottar offentlige overføringer. Stortinget har bestemt at de som er hjemme med småbarn får hele 7 500 kroner pr måned i kontantstøtte. Tall fra NAV viser at den reduserte arbeidstiden bare i den perioden folk mottar kontantstøtte innebærer 500 tapte årsverk. I tillegg har kontantstøttemottakere svakere tilknytning til arbeidslivet i mange år etterpå, og de fleste av disse er selvsagt kvinner.

På tross av iherdig innsats og ledelsesfokus i mange år, har Norge et høyt sykefravær. Kvinners sykefravær er over 70 prosent høyere enn menns, uavhengig av yrke, utdanning eller sektor. Forskningen kan ikke forklare hele årsaksbildet, og det er et likestillingsproblem at det ikke forskes mer på kvinnehelse.

Så lenge menn og kvinner ikke har barn, følger de stort sett samme lønns- og karriereprogresjon. Kvinners lønns- og karrieremuligheter blir dårligere når de blir mødre. Det motsatte skjer med menn når de blir fedre. En undersøkelse viser for eksempel at mange kvinnelige jurister bytter jobb fra privat til offentlig sektor når de stifter familie. De forklarer dette med at de vil jobbe mindre og ha mindre stress mens de er småbarnsmødre. Hvis privat sektor ikke lykkes med en mer familievennlig personalpolitikk, og hvis ikke menn generelt tar et større ansvar for familien, vil arbeidslivet fortsatt være kjønnsdelt.

I dag er det også skremmende mange kvinner i Norge som utsettes for vold og trakassering både på jobb og hjemme. Altfor mange kvinner har heller ikke økonomisk selvstendighet, og har ingen reell mulighet til å forlate sin Torvald eller si han imot. Mange av disse lever på ingen måte i det overklassedukkehjemmet som Nora gjorde. Det er fint at bankene er på offensiven for å gi investeringsråd til holdne kvinner, og det er mulig det er viktig å sparke inn døra på herreklubber. Da burde man for øvrig sjekke agendaen til forretningslivets mange kvinnenettverk også. Disse diskusjonene er likevel ganske fremmedgjørende overfor de kvinnene som er milevis unna både likestilling i hjemmet og økonomisk selvstendighet.

Nye tall fra NAV viser at de årlige kostnadene bare til alderspensjon i 2030 vil være 50 milliarder høyere enn i dag. Høyere sysselsetting, bedre kvinnehelse, minst mulig deltid og ikke minst et likestilt familieliv, er dermed også god økonomisk politikk, både samfunnsøkonomisk og for arbeidslivet som i årene fremover vil ha et stort arbeidskraftbehov.

Du kan lese saken i DN her (bak betalingsmur):