Innlegg i DN 7. april 2019 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Det fortjener karakteristikken «fascinerende» at bare drøyt halvparten av befolkningen er helt enig i at verdier må skapes før de kan deles. Det er en mager trøst at realitetsorienteringen er noe bedre hos våre folkevalgte, men vi har noe å gå på når hver tredje folkevalgte ikke er helt enig i at penger må tjenes før de kan brukes, ifølge Norgesbarometeret.

Sammenhengen mellom et konkurransedyktig næringsliv med høy produktivitet og de universelle velferdsgodene er ubrytelig. Først skape inntekter, så bruke inntektene på velferd og offentlig sektor som igjen kommer folk og næringsliv til gode.

NAV utbetaler ca 15 000 kroner i sekundet, og 85 prosent av både de folkevalgte og befolkningen forventer velferdsytelser på samme eller høyere nivå. Når oljealderen i et eller annet tempo seiler inn i sin egen solnedgang, burde det være nok voksne hjemme i det politiske rommet til å minne om at vi faktisk må tjene penger før vi kan bruke dem.

Man kan få inntrykk fra det offentlige ordskiftet at det å være bedriftseier eller tjene penger er noe umoralsk, eller sjuskete. Det er det jo ikke. Vi hadde ikke hatt det samfunnet vi har om ikke noen hadde vært villig til å investere privat kapital og ta risiko, bygge bedrifter, omstille dem, av og til avvikle driften og plassere pengene i andre bedrifter og dermed skape nye arbeidsplasser. Det er slik vi får inntekter, som igjen kan fordeles. Skape- dele.

Også før oljefunnet for 50 år siden, var Norges BNP pr innbygger i verdenstoppen. Omstilling, vekst, verdiskapning og vilje til fordeling ligger i den norske kulturen. Det er derfor vanskelig å forstå at en del miljøer tilsynelatende har som utgangspunkt at kapitaleiere og de som driver økonomisk verdiskapning har lite ærbare motiver. Den moralske aksepten for inntjening er stor når gründeren går fra kjøkkenbenken til gasellevirksomhet og får omtale i Dagens Næringsliv, men ved større suksess, stopper romsligheten.

I trepartssamarbeidet jobber vi med å komme arbeidslivskriminaliteten til livs. Det er nemlig dessverre noen skikkelige skurker der ute, som driver med sosial dumping og det som verre er. De aller fleste verdiskaperne i privat sektor er imidlertid langsiktige og tar samfunnsansvar. De er med på IA-avtaler, mangfolds- og inkluderingsdugnader, de har lærlinger og praksiskandidater. De fyller ut skjemaer, er transparente, ønsker de offentlige tilsynene velkommen – OG de tjener penger - også til statskassen.

Vi har en del å gå på for å øke forståelsen for at økonomisk verdiskapende arbeidsplasser er helt avgjørende for at vi skal kunne ha verdens beste velferdsstat fremover. Å rakke ned på de som investerer i bedrifter og skaper jobber, og å nevne kapitalister og kjeltringer i samme setning, er unødvendig og perspektivløst. Skatteinntekter fra arbeid er en mye større inntektspost enn oljeinntektene.

Vi trenger titusener av nye jobber hvert år fremover. Det er ikke likegyldig hvor disse arbeidsplassene kommer. De må for det første komme i næringer som ikke setter klimamessig avtrykk. De må for det andre ikke oppstå i for stort antall i en allerede raskt voksende offentlig sektor. Og de må for det tredje i størst mulig grad bidra til økonomisk vekst, slik at det kan skapes nok verdier til at det kan fordeles til velferd etterpå.

Hver oljearbeidsplass gir 7,6 millioner kroner årlig til verdiskapingen. Vi må gjerne tro at hvalsafari, nordlysturisme og rosablogging er vekstnæringer, men det må altså 15 arbeidsplasser i reiselivsnæringen til for å bidra med like mye til verdiskapingen som én oljearbeider.

Økonomisk vekst er løsningen, ikke problemet. Vekst gjør det mulig å finansiere forskning på kreftens gåte, bidra med vaksinasjonsprogrammer ute i verden, kjøpe fregatter, finansiere ny infrastruktur og ikke minst løse klimautfordringene.

Verdiskaperne må ikke utsettes for systematisk mistenkeliggjøring. At noen tar risiko og bidrar til økonomisk vekst, og dermed skaper arbeidsplasser, er til velsignelse.