spekter.no>Spekter mener>Produktivitet i Flåklypa
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.

- Når Produktivitetskommisjonen skal i gang med neste fase, er det gode tips å hente fra brødrene Odd og Kjell Aukrust, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 2. mars 2015

Husstellærerinne Louise Walmsnæss Aukrusts to sønner valgte hver sin tilnærming til berikelsen av det norske samfunnet. Eldstemann Odd arrangerte både sirkus og skirenn for å sikre omløp i Alvdaløkonomien. I tillegg « leste han bøker frivillig», i følge lillebror Kjell. Sistnevnte overlot det økonomiske initiativet til Odd, og inntok i stedet en observerende og skildrende posisjon. De to samlet seg imidlertid i synet på datidens kommunediskusjon, og hadde felles standpunkt når det gjaldt Alvdals fortrinn fremfor Tynset.

Som kjent inntok Odd Aukrust etterhvert rollen som en av nasjonens største makrotenkere, mens Kjell Aukrust ga oss anekdotene fra Flåklypa, folkekjære fortellinger og illustrasjoner fra mikro.  Når Produktivitetskommisjonen skal i gang med neste fase, er det gode tips å hente fra brødrene Aukrusts historie.

I sin innledende rapport har nemlig kommisjonen en betydelig overvekt av makrovurderinger, mens det jo er i mikro - på bedrifts- og virksomhetsnivå - produktivitetstiltakene skal iverksettes og ledes.  Kommisjonen bør derfor lansere forslag til hvordan vi kan sikre samspillet mellom makro og mikro for å utløse økt produktivitet og innovasjon i virksomhetene. 

Det sies at Reodor Felgen var mer opptatt av oppfinnelser enn av kundekretsen. Men da kassa ble tom, og det ble lite rom for pulverkaffe og lakrisbåter, konstruerte han Il Tempo Gigante.  Reodor var en typisk norsk gründer, med pågangsmot, innovasjonsevne og gjennomføringskraft. Selv fra sitt lille verksted i Flåklypa, klarte han med ubestridte lederegenskaper, nysgjerrig tilnærming til ny teknologi, lokal arbeidskraft og inkluderingsevne (ref. Ludvig) å konkurrere med internasjonale kapasiteter som Ronny Medelsvensson, Heinrich von Schnellfahrer og Rufino Gasolini.  

Det sterke innovasjonsmiljøet i Flåklypa hadde som andre norske industrisamfunn betydelig kompetanse, og Kjell Aukrust skildret hvordan Reodor kontinuerlig brukte sitt lederskap til å utvikle medarbeiderne til å bidra i verdiskapningen. 

Odd Aukrust bidro på sin side med å gi oss blant annet frontfagsmodellen som gjør at vi gjennomfører lønnsoppgjør som setter oss noenlunde i stand til å bevare konkurransekraft i den delen av næringslivet som har et internasjonalt marked. Han var også mer enn sine samtidige opptatt av den menneskelige faktor i økonomien. Han uttalte i 1961 at ..hvis jeg var økonomisk diktator med det oppdrag å øke tempoet i den økonomiske vekstprosessen mest mulig, ville jeg ta en sjanse på å satse drastisk på mer undervisning…  Produktivitetskommisjonen er over 50 år senere også på dette sporet, og sier at vår fremtidige kunnskapsøkonomi krever sterkere utdannings- og forskningsmiljøer som kobler akademia og næringsliv bedre. 

Norske ledere vet at omstillingsevne og kompetanse er avgjørende for å vinne i den internasjonale konkurransen. Rammebetingelsene for lederskap i den norske modellen virker inn på mulighetene for innovasjon og produktivitetsvekst. Krav, forventninger og konsensuskultur er med på å prege lederhverdagen. Rattsø kan ikke bare fokusere på forskning og utdanning, men også på hvordan vi ledere skal sikre produktivitetsvekst i praktisk utviklings- og produksjonsarbeid. Kommisjonen peker på at nye ledelsesformer og organiseringsmåter kan sikre langsiktig produktivitetsutvikling. I tillegg til det samfunnsperspektivet kommisjonen så langt har tatt, ser jeg fra et ledelsesperspektiv frem til diskusjoner om hvordan lederne kan gis handlingsrom for synlig og tydelig ledelse for å sikre produktivitetsvekst. 

For Solan Gundersen var det vanskelige en bagatell, og han dokumenterte denne holdningen gjennom sitt arbeid for å skaffe finansielt grunnlag for Il Tempo Gigante. Produktivitetskommisjonens rapport er et spennende første trinn for utviklingen av lederskap der vi har større fokus på mulighetene enn på problemene. Konkret gjennomføringskraft blir sentralt for å sikre både verdiskapning og velferd. Jeg utfordrer derfor Rattsø og hans folk til å kombinere Odd-perspektivet med Kjell-perspektivet i sluttrapporten.