spekter.no>Spekter mener>Kompetanse + endringsvilje =verdiskapning
Foto: Vidar Ruud, NTB Scanpix
Foto: Vidar Ruud, NTB Scanpix

Fremover må både næringslivets ledere og universitets- og høgskolesektoren interessere seg mer for hverandre og innholdet i den helhetlige kompetansepolitikken, skriver Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse.

Innlegget er publisert i Ukeavisen Ledelse 13.02.15

For tiden jobber regjeringen med både kvalitet, struktur og finansiering av høyere utdanning. Uansett utfall av dette, kan universitets- og høgskolesektoren med fordel dreie oppmerksomheten mer mot arbeidslivet. Det kan sektoren klare uten å miste verken faglig autonomi, akademiske idealer eller det humboldske perspektiv av syne.

For å sikre at flest mulig jobber lengst mulig med riktigst mulig kompetanse i årene fremover, må sektoren bidra til mer enn solide utdanninger. Den må også lære bort at arbeidslivet trenger folk som er omstillingsorientert, opptatt av samhandling og ikke minst jobber heltid. En heltidsansatt har høyere mestringsevne enn en deltidsansatt. Når sa en foreleser sist dette til studentene sine?

Et folk som lenge har seilt i økonomisk medvind, kan lett overse at det ikke er nok å ha inntekter fra olje og gass når babyboomen fra etterkrigsårene snart skyller over landet som en evigvarende eldrebølge. Det kommer nemlig verken flinke hender eller kloke hoder opp fra havbunnen. Selv om vi effektiviserer offentlig sektor aldri så mye, vil bemanningsbehovet der øke  kraftig på grunn av eldrebølgen. Samtidig trengs det arbeidskraft til næringslivet som sikrer økonomisk verdiskapning.

Uansett hvor mange reformer aktørene i arbeidslivet iverksetter for å utløse arbeidskraft, vil vi også trenge bidrag fra utdanningssektoren. Universitets- og høgskolesektoren må faktisk endre sine strategier slik at befolkningens kompetanse blir utnyttet godt nok.

Kompetanse og økonomisk vekst

OECD konkluderte i sin rapport om «Skills Strategy» for Norge med at vi på tross av våre gode forutsetninger, er bakpå i kompetansepolitikken. Kompetansepolitikk er av regjeringen definert som den samlende politikk som påvirker både utvikling og anvendelse av kompetanse i utdanningssystemet, arbeidslivet og i samfunnet. 

Innsatsområder i kompetansepolitikken må derfor bidra både til utvikling av verdiskaping i virksomhetene og samtidig bred mobilisering av arbeidstakere som kan mestre arbeidsoppgaver og kompetansekrav i ulike faser av livsløpet.

Blant OECDs forslag er en styrking av koblingen mellom utvikling av kompetanse og økonomisk vekst.  Økonomisk vekst avhenger av tilgang på adekvat, produktiv kompetanse.  Men hva er ”adekvat kompetanse”? Kan det hende at utdanningssektoren og arbeidslivet har for ulike tilnærminger til dette? Og at fokuset i for stor grad rettes mot diskusjon av utdanningspolitikken, og ikke i samme grad mot kompetansepolitikken som OECD satte fingeren på.

Innovasjon på arbeidsplassene

Norske næringslivsledere er flasket opp med at omstillingsdyktighet er avgjørende for både bedriftenes og nasjonens suksess. Å konkurrere internasjonalt med bedrifter som har lavere lønnsnivåer og et annet syn på sosial dumping og HMS enn vi har her på berget, har gitt oss en særegen evne til å være innovative, omstillingsdyktige og innovasjonsorientert.

Svært mye innovasjon har skjedd og skjer på arbeidsplassene.  Virksomhetene er «kompetanseverksteder», hvor integrering og utvikling av kompetanse skjer i høyt tempo gjennom oppgaveløsningen, og der organisasjonsformene kontinuerlig veksler fra prosjekt, via team til flytorganisering.  Arbeidsprosessene både i produksjon og tjenesteyting skjer i dag gjennom en veksling mellom en rekke arbeids – og organisasjonsformer enten det er flytorganisering, nettverk, team, prosjekt osv. Dette er arbeidsformer som i langt større grad enn tidligere innebærer samhandling mellom leddene i kjeden eller nettverket for å utføre arbeidsoppgavene. 

I mange situasjoner kan det være at kompetansebristen i vekslingen mellom leddene blir avgjørende for sluttresultatet selv om faglighet og prestasjonen i det enkelte ledd er på et høyt nivå.  Dette forutsetter stor evne til omstilling og samhandling. Samtidig er det forankret i en lang tradisjon helt tilbake til Samarbeidsforsøkene på 60-tallet der nettopp utvikling av endringsorientering og samhandling sto i sentrum. Dette er den norske samarbeidsmodellen i praksis.

Viktig med endringskompetanse

Det er derfor til ettertanke at ledere ved universitet og høyskoler blir overrasket når jeg understreker at de må bidra til utvikling av samhandlings-, endrings- og utviklingskompetanse for å møte arbeidslivets behov. Det hjelper ikke å uteksaminere radiografer, ingeniører eller økonomer med toppkarakterer hvis kandidaten ikke også har lært at arbeidslivet fordrer samhandling og endring gjennom hele yrkesløpet.

Da boken ”Forskningsbasert utdanning” av Svein Kyvik ved NIFU og André Vågan ved Senter for profesjonsstudier ble lansert i høst, var kun høyskolemiljøene og profesjonene invitert for å kommentere. Å utfordre ledelsen i en virksomhet eller en av oss som representerer arbeidsgiverne, altså mottakerne av kandidatene, var åpenbart ikke relevant. Dette eksempelet er ikke enestående. Det er fare på ferde dersom universitets- og høgskolesektoren ikke tester sin relevans mer mot lederne i arbeidslivet. Det er ikke bærekraftig om bare sektoren selv, eller profesjonene, er syretesten på om sektoren lykkes.

Utvikling av endringsorientering og tverrfaglig samhandlingskompetanse kan ikke læres gjennom forelesninger i et auditorium. Det må mer aktive læreformer som trening og simulering til.  Utprøving i konkrete prosjekter viser at studentenes utbytte av studiet og tilegnelsen av fagkompetanse styrkes når kunnskapen testes i det som i dag er gjennomgående arbeidsformer i arbeidslivet. Dette vil også bidra til at de nyansatte raskere kan mestre arbeidsoppgavene, og at praksissjokket og frafallet kan reduseres.

Fremover må både næringslivets ledere og universitets- og høgskolesektoren interessere seg mer for hverandre og innholdet i den helhetlige kompetansepolitikken.