spekter.no>Spekter mener>DEN følelsen, når du er kvotert
- Det mest forstemmende med elitens bekymring for andelen kvinnelige toppledere, er at den tar fokus vekk fra de virkelig store likestillingsproblemene, skriver administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.
- Det mest forstemmende med elitens bekymring for andelen kvinnelige toppledere, er at den tar fokus vekk fra de virkelig store likestillingsproblemene, skriver administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.

- De slet med kvinnekvoten i «Teknisk beregningsutvalg». Da spurte de meg, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegg av Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 7. september 2015

Da Halvdan Sivertsen ringte kjæresten og spurte om hun ville gifte seg med han, svarte hun: «JA! Men hvem er det som spør?» Det viktigste var å bli gift, ikke kvalitetene til frieren.

Jeg følte meg som Halvdan da jeg for noen år siden ble spurt om jeg kunne tiltre det prestisjefylte «Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene». Den umiddelbare stoltheten jeg følte, ble imidlertid raskt satt til side da jeg ble vennlig opplyst om at de slet med å fylle opp kvinnekvoten, og derfor måtte finne noen damer som ikke egentlig var kvalifisert.

Jeg sa likevel ja, og oppdaget snart at jeg ikke hadde overvurdert vanskelighetsgraden i utvalgets arbeid nok. Møte etter møte var jeg ukvalifisert, flau og ikke minst kvotert.

Tilhengerne av radikal kjønnskvotering vil si: «Du lærte sikkert mye av det.» Ja, jeg lærte mye, særlig om hvor nedverdigende det er å ha kompetanse og refleksjoner som ikke er relevante for det møtet du er i.

Det hjelper ikke å minne seg selv på at «selv om jeg ikke har synspunkter på hvordan kronekursen påvirker timelønnskostnadene hvis prisveksten er høyere i Kina enn i USA, kan jeg jo mye annet som de andre her ikke kan. Min kompetanse blir imidlertid ikke tema i dette utvalget før den dagen det snør bak ovnen, men jeg lærer mye.»  Stundom gikk for øvrig mine tanker til de godt kvalifiserte menn som hadde blitt vraket til utvalget fordi jeg ble kvotert.

Diskusjonen om hvordan øke andelen kvinnelige toppledere, har med Agenda og Marte Gerhardsens forslag om å lovpålegge minst førti prosent kvinner i toppledelsen i ASA-ene, nådd et sjeldent vidløftig nivå. Jeg er blant dem som mener at vi neppe hadde hatt det likestilte samfunnet vi har om det ikke hadde vært for Likestillingsloven fra 1978. Det er heller ingen tvil om at beslutningen fra 2003 om å øke kvinneandelen i styrene, har gitt effekt.

I de fleste kretser la man imidlertid diskusjonen om radikal kjønnskvotering død på 70-tallet. Det er derfor historieløst når Agenda vil blåse liv i debatten 40 år senere, og ikke engang som en generell diskusjon, men til alt overmål når det gjelder toppledelse.

Å gi kvinner lederjobber foran bedre kvalifiserte menn, er ikke bare brudd på kvalifikasjonsprinsippet, diskrimineringslovgivningen og trolig EU-/EØS-retten. Det er også et tilbakeslag for likestillingen. Det slår meg virkelig ikke når jeg møter en kvinnelig leder at hun er kvotert inn i jobben sin.  Et vedtak om 40 prosent kvinneandel i toppledelsen, vil føre til at vi kvinner igjen må tåle de uuttalte vurderingene av om vi er kvotert eller om vi er kvalifisert til jobben.

Det er selvsagt et paradoks at kvinneandelen er historisk høy i høyere utdanning, men fortsatt påfallende lav i toppledelse. Store bedrifter som Posten Norge AS og Flytoget AS har imidlertid vist at andre tiltak som talentjakt, mentoring, tilrettelegging og målrettet kompetanseutvikling bidrar til flere kvinnelige ledere.

Vi vet mye om hva som skal til for å styrke kvinners stilling i arbeidslivet. Full barnehagedekning, løpende barnehageopptak gjennom året, tredeling av foreldrepermisjonen, endring av arbeidstidsbestemmelser for å kunne tilrettelegge for nødvendig fleksibilitet gjennom livets ulike faser er tiltak myndighetene må ta ansvar for. På bedriftsnivå vet vi at kompetanseutvikling, talentjakt og ikke minst ledelse og lønnspolitikk som tydelig kommuniserer at her hos oss skal både kvinner og menn få være foreldre samtidig som de gjør lederkarriere, virker.

I tillegg er det nok fremdeles mange som tror at det ikke går an å være både toppleder og verdens beste mamma, men det er fullt mulig – så lenge man forstår at mye annet må prioriteres ned.

Det mest forstemmende med elitens bekymring for andelen kvinnelige toppledere, er imidlertid at den tar fokus vekk fra de virkelig store likestillingsproblemene. Kvinners inntekter er gjennomsnittlig bare 60 prosent av menns, og ungdommens utdanningsvalg er mer kjønnstradisjonelt enn på årtier. Det bør også interessere flere å finne svar på hvordan vi skal sikre større økonomisk selvstendighet for de kvinnene som er milevis unna lederstolen, de som må jobbe deltid eller kanskje ikke jobber i det hele tatt fordi de ikke behersker språket vårt. 

Når skal vi snakke om det?