spekter.no>Spekter mener>Tango for to i arbeidslivet
Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten
Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten

- Selv om det må være to for å danse tango, må den ene definitivt føre dansen. I offentlig sektor er det ikke en like naturlig aksept for at sjefen til syvende og sist må få bestemme, skriver Spektersjef Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 7. juli 2014

Det var Gunnar på Mo som førte, og det ble en perfekt avslutning på tangoen. Ett skritt hit, ett skritt dit, partneren lot seg lede, og det var ingen som lo da dansen var over. De fant takten, de samarbeidet om å gjenvinne balansen da a´ Klara sto og lo, men det var altså Gunnar på Mo som styrte det hele, med en betydelig grad av medvirkning fra sin dansepartner.

Arbeidslivet har vært i en rivende utvikling de hundre årene som er gått siden Alf Prøysen ble født midt i blåklokkevikua i 1914. Verkstedsoverenskomsten hadde riktignok nådd skolepliktig alder, men det var først da Prøysen var 21 år at vi fikk den første Hovedavtalen, som etablerte den orden vi siden har hatt i arbeidslivet. Senere har vi utviklet bedriftsdemokratiet, arbeidsmiljølovgivningen og funnet balansen mellom arbeidsgiverstyring og arbeidstakermedvirkning.

I mine første skoleår, møtte vi også opp på lørdager, og da vi gikk hjem etter avsluttet skoleuke var nærbutikken stengt. Nå har lærerne fri på lørdag, men de butikkansatte jobber utover lørdagskvelden. Arbeidslivet har hatt en imponerende evne til å tilpasse seg. Vi kjøper ferskt brød søndag kl åtte og vi tar nattbussen hjem kl tre. Min datter på videregående sender e-post til lærerne sine om kvelden – og får svar samme kveld. At brannvesenet og legevakten er åpent 24/7, er så selvsagt at vi ikke engang tenker over det. 

Det er utviklet mye dynamikk og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere for å få til disse endringene. Partene har hatt sammenfallende interesser i at virksomheten skal være lønnsom over tid, selv om det har betydd utvidede åpningstider og nye måter å jobbe på. Hele tiden har det imidlertid ligget fast at det er arbeidsgiver som har ansvar for kvaliteten på produktene og tjenestene. Det er også arbeidsgiver som har ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og som kan straffes hvis bestemmelsen brytes. All verdens medbestemmelsessystemer og tillitsvalgtinnflytelse kan ikke frita arbeidsgiver fra dette ansvaret.  Det er den som fører an i dansen, som har ansvar for at partneren ikke blir skadet og for at hun lykkes slik at ingen står og ler.

I vårt samfunn står heldigvis ytringsfriheten  og konsensusorienteringen høyt, så vi skal tåle uenighet mellom ledelse og ansatte. Samtidig er det grunn til å reflektere over noen paradokser som ligger i det å utøve ledelse i virksomheter som forvalter fellesskapets verdier. Før lederen tar sin beslutning, har de tillitsvalgte rett og plikt til å gi lederen råd. Målet med Hovedavtalens medvirkningsbestemmelser er at de tillitsvalgte skal mobilisere de ansattes kompetanse og slik  bidra til virksomhetens resultatoppnåelse.

Medvirkningsordningene lever altså ikke sitt eget liv. Når det gjelder offentlig sektor er det også viktig å huske på at de ikke er etablert for å gi de ansatte bedre demokratiske rettigheter enn det andre borgere har. Den enkelte leder har et ansvarsområde det skal tas beslutninger innenfor og det er i dette rommet medvirkning skal skje, ikke utenfor.

Selv om prinsippene er felles, ser vi at medvirkningsprosessene er ulike fra sektor til sektor. Innenfor det vi kaller privat sektor ligger forutsetningene i ryggraden på både ledelse og tillitsvalgte. I offentlig sektor er det ikke en like naturlig aksept for at sjefen til syvende og sist må få bestemme. Konsensusorientering er bra, men det skal godt gjøres å bestandig oppnå konsensus med alle interessenter, både i og utenfor virksomheten. Akkurat som styringsretten ikke kan anvendes slik en leder selv finner for godt, må heller ikke omgivelsene forvente av lederen at konsensus kan oppnås for enhver pris og i alle retninger. Noen må skjære gjennom til slutt også i fellesskapets virksomheter.

Skal vi danse? Ja, det sa Gunnar på Mo til sin navnløse dansepartner på høghæle sko.  Jeg skal ikke trekke Prøysens tekst for langt inn i dette, men nøye meg med å minne om at selv om det må være to for å danse tango, må den ene definitivt føre dansen.