spekter.no>Spekter mener>Rikdommens paradoks
Faksimile fra Ukeavisen Ledelse 9. mai 2014
Faksimile fra Ukeavisen Ledelse 9. mai 2014

Da kong Willem-Alexander åpnet den nederlandske nasjonalforsamlingen i fjor høst, sa han i sin trontale at det nærmer seg slutten på den velferdsstaten nederlenderne hadde vent seg til de siste tiårene. Flere land i Europa har det på samme måten.

Skal vi i Norge unngå en situasjon som disse landene, er det ikke nok å flikke litt bare på den norske velferdsmodellen – vi må diskutere en ny versjon som er robust, bærekraftig og som tar vare på våre viktigste idealer.

I mange år har den norske samarbeidsmodellen vist at det er mulig å få til oppslutning om krevende reformer. Solidaritetsalternativet på 90-tallet, pensjonsreformen og IA-avtalen, er gode eksempler på dette. Problemet var forstått og erkjent, løsninger ble diskutert og tiltak ble til slutt iverksatt. Tenkingen bak dagens velferdsmodell ble utviklet på 1950- og 60–tallet, i en periode da landet skulle bygges etter krigen. Mye har gått veldig bra i Norge.  Lykkelige oljefunn, samarbeid om viktige mål og fremsynt politikk har skapt et samfunn de fleste land i verden misunner oss. Men vi trenger både den norske modellen og flere andre gode krefter også i årene fremover, hvis vi fortsatt skal kunne opprettholde en sterk velferdsstat.

Det blir åpenbart for stadig flere at oljeøkonomien ikke vil bære forventningene til velferdsstaten fremover. Dagens arbeidsmarked vil heller ikke levere arbeidskraft nok uten en massiv arbeidsinnvandring.

Det er utviklet mye fakta og dokumentasjon som underbygger velferdsstatens dilemma. Regjeringens perspektivmelding fra 2013 er ett av flere dokumenter som har samlet fakta om utviklingstrekkene i Norge. De demografiske utfordringene, økte forventninger og medisinsk-teknologisk utvikling kombinert med at fritid verdsettes høyere enn økt reallønn, setter velferdsstaten under et stadig kraftigere press. Vi kan kalle det rikdommens paradoks.

Økende forventningers misnøye

Utredning etter utredning slår fast at den gjennomsnittlige arbeidstiden må økes i årene fremover når den såkalte eldrebølgen fører til at en større andel av befolkningen enn i dag ikke vil bidra i arbeidslivet. Hvis vi ikke klarer å legge forholdene til rette for at flere kan jobbe mer gjennom et helt arbeidsliv, kan vi ikke lenger regne med å ha samme nivå på velferdstjenesten. Det betyr i realiteten at den kollektive livremmen må strammes til, og vi må regne med lengre sykehuskøer, større skoleklasser og dårligere infrastruktur på vei og jernbane.  I en befolkningsundersøkelse Opinion har gjennomført for Spekter, svarer 8 av 10 at de ønsker samme eller bedre nivå på velferdstjenestene fremover. Mange av disse ønsker derimot ikke å jobbe mer enn i dag. De vil heller ikke betale mer i skatt, og de mener vi må stramme inn arbeidsinnvandringen. De økende forventningers misnøye blir en stadig mer krevende utfordring.

Steiner å snu

Men heldigvis er det fortsatt steiner å snu. I løpet av de siste 25 årene er Norge blitt et stadig mer velstående samfunn. Politikken handler ikke så mye om hvordan landet skal bygges. Den dreier seg mer om hvordan rikdommen skal forvaltes, slik at verdiene fra dagens velferdssamfunn kan føres videre til kommende generasjoner. Den økte velstanden har ført til utviklingen av nye forbrukermarkeder. Befolkningen blir mer og mer vant til å kunne foreta egne valg. Ny teknologi har gitt muligheter for gunstig utvikling i produktiviteten. Det som tidligere var store velferdssatsinger, som utbygging og drift av tele og kraft, er nå overlatt til markedene.

Virksomhetene innen disse områdene var tidligere en utgiftspost på statsbudsjettet. Gjennom utskilling og selskapsetablering, har de nå blitt til inntektskilder. BI evaluerte på oppdrag fra Spekter flere av disse prosessene for noen år siden, og dokumenterte da at kvaliteten på tjenestene har blitt bedre. Tilgjengeligheten har økt, prisen har gått ned og den politiske styrbarheten av sektorene har ikke blitt mindre. Politikerne har derimot endret virkemiddelbruken. De har ikke lenger det operative ansvaret for tilbudet til kundene/brukere, politikken utøves gjennom andre virkemidler.

De ansvarlige for den operative virksomheten får ansvar for økonomien og verdiskapningen, ved at virksomhetene organiseres som et selskap med en balanse hvor verdiutviklingen lett kan måles.

Nye roller for politikerne

Konsekvensene av denne utviklingen er at politikken utøves på nye måter. Politikerne styrer mer i stort og mindre i smått. Det er utviklet nye reguleringsregimer i de nye markedene, det er opprettet tilsyn, og det er utviklet bestillerfunksjoner hvor det offentlige kjøper tjenester på vegne av befolkningen. Det er i dag offentlig kjøp av posttjenester, jernbanetjenester, busstjenester, helsetjenester og mange andre serviceoppgaver. Det offentlige kjøper for milliarder i privat sektor. Privat sektor fyller dermed velferdsstaten med helt eller delvis offentlig finansierte tjenester til befolkningen.

Ved at befolkningen får valgfrihet, flyttes samtidig påvirkningsmakten mer fra politikerne til forbrukerne. Velferdstjenester blir stadig likere andre varer og tjenester som det bygges forbrukermakt rundt.

Denne utviklingen er ønsket og kan ikke stoppes, men det krever ryddighet i roller. Det er viktig at både politikerne og vi som parter i arbeidslivet bidrar til denne ryddigheten. Samtidig er det en stor og krevende oppgave å sørge for at det etableres realistiske forventninger i befolkningen om hva velferdsstaten skal kunne tilby i fremtiden. Det må politikerne ha mot og ansvarlighet til å være tydelige på. Tiden er inne for at vi begynner å diskutere hvordan vi skal kunne utvikle en robust og bærekraftig versjon av den norske samarbeidsmodellen og den norske velferdsstaten. 

Dette innlegg er publisert i Ukeavisen Ledelse 9. mai 2014.