spekter.no>Spekter mener>Å lede kvinnfolk

Norske kvinner er velferdsstatens redning. Derfor må flere kvinner jobbe heltid, skriver administrerende direktør Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 6. oktober 2014.

Nylig fikk jeg en glanset invitasjon til å delta på årets ”Kvinner i tiden”-arrangement.  Ikke bare ville jeg finne min egen indre drivkraft hvis jeg meldte meg på - jeg kunne også ramle over både min egen identitet og min egen stemme. Til alt overmål skulle jeg settes i stand til å gjennomskue hersketeknikker og til å håndtere misunnelse og kritikk. Det vil ikke overraske noen at invitasjonen var på rosa papir og at programlederen var mann.

Min egen oppbrakthet over at noen virkelig tror at vi som kvinnelige ledere motiveres av en såkalt ”goodiebag” (øyekremer og antirynkeformula?) til å betale nesten 4000 kr for å finne egen indre drivkraft sammen med 1500 andre, bleknet i mine påfølgende refleksjoner om de nære utfordringer ledere har når det gjelder å lede kvinner.

Selv om Norge er i verdenstoppen i kvinnelig sysselsetting, er hele 40 prosent av damene i deltid. Halvparten av mammaene jobber deltid, men bare fem prosent av pappaene. Dette er ikke bærekraftig. Norske kvinner er velferdsstatens redning. Derfor må vi finne tiltak som gjør at flere kvinner kan jobbe heltid. Det er et paradoks at det holder å få én gutt gjennom ingeniørstudiet for å få ett ingeniørårsverk, mens vi må ta to jenter gjennom sykepleierutdanningen for å få ett sykepleierårsverk for å sette det litt på spissen. Forskning av Bente Abrahamsen på HiOA viser at mens gutter og jenter i utdanning er like opptatt av høy inntekt i sitt fremtidige yrke, overser jentene dette og følger sine deltidspreferanser når de velger jobb.

Takket være en fremsynt likestillings- og arbeidslivspolitikk, er det legitimt å jobbe redusert når man har små barn, er syk eller når en viss alder. Få stiller spørsmål ved disse ordningene, og det er bra, ellers hadde vi ikke hatt nok arbeidskraft til verken privat eller offentlig sektor. I den praktiske ledervirkelighet skaper imidlertid deltidsarbeid betydelige utfordringer. For eksempel har en heltidsansatt større ferdigheter enn en deltidsansatt. Jo mer man er på jobb, jo mer mestrer man, og jo mer i stand blir man til å håndtere omstilling og endring. En leder med mange deltidsansatte bruker også mer tid på ledelse enn en som leder heltidsansatte. For mange deltidsansatte på en arbeidsplass hemmer produktiviteten, og gjør det videre vanskelig å samle de ansatte til kompetanseutvikling og samhandling.

Kvinner har nå et sykefravær som er over 70 prosent høyere enn menns. Dette er ikke bare et problem for de sykemeldte og finansieringen av sykelønnsordningen, det er også en utfordring for ledere som skal forholde seg til alle vikarene. Jo flere som jobber deltid eller er syke, jo flere vikarer må man ha. Dermed blir jobben også mer slitsom og ansvarsfull for de fast ansatte som må forholde seg til vikarer som ofte er ufaglærte. Dette kan igjen føre til enda høyere sykefravær.

Jo flere barn en kvinne har, jo mindre jobber hun. Det er til å forstå. Det som er mer krevende å begripe, er at jo flere barn en mann har, jo MER jobber han. Hvis kommunene nå øker SFO-prisen, vil enda flere kvinner vurdere å jobbe deltid. Å lede kvinnedominerte arbeidsplasser vil ergo fortsatt dreie seg om å få arbeidstidsplanene til å gå opp når mange vil jobbe deltid, få jobbe natt, og de fleste slippe søndagsarbeid.

Da regjeringen foreslo at familiene i større grad selv skal få bestemme fordelingen av foreldrepermisjonen, reagerte Kristin Skogen Lund i NHO og jeg som to gammelfeminister - først og fremst fordi forslaget rammer viktige arbeidslivspolitiske mål. Det er naivt å tro at en slik valgfrihet ikke vil holde mor lenger hjemme fra jobb enn i dag. All erfaring viser at jo lenger en kvinne er borte fra jobb med foreldrepermisjon, jo mindre er sannsynligheten for at hun gjeninntrer i full stilling. Det er ikke bra for arbeidslivet.

Jeg er en varm forsvarer av retten til å jobbe deltid og/eller til å få arbeidssituasjonen sin tilpasset ved behov.  Disse rettighetene gir imidlertid praktiske lederutfordringer for arbeidstidsplaner og kompetanseutviklingsaktiviteter.  Vanlige norske kvinnfolk mangler ikke kontakt med egen indre drivkraft. Vår indre drivkraft er å få hverdagen til å gå opp når alle livets hensyn skal balanseres.  Å kutte i fedrekvoten og å øke SFO-prisene bidrar først og fremst til å svekke kvinners tilknytning til arbeidslivet. Det har ikke Norge råd til når eldrebølgen snart skyller over landet som en evigvarende tsunami, og vi trenger all den arbeidskraften vi kan finne.