Vi viser til høringsbrev fra Kulturdepartementet datert 5.12.16, om NOU 2016:12 Ideell opprydding. 

Arbeidsgiverforeningen Spekter organiserer de fleste aktørene innenfor helsesektoren i Norge, herunder helseforetakene, de regionale helseforetakene og private leverandører, både ideelle og kommersielle.

Generelt
Det er grunnleggende for Spekter at det er like konkurransevilkår for alle aktører, kommersielle og ideelle. Vi ser de ideelle virksomhetene som svært viktige bidragsytere i det offentlige velferdstjenestetilbudet, men vi ser ikke behov for særbehandling av ideelle virksomheter. Det er innholdet og kvaliteten på tjenestetilbudet som må være det avgjørende, ikke organisasjonsform eller formålsparagraf. Dette må ligge til grunn når de fremtidige rammebetingelsene og eventuelle kompensasjonsordninger diskuteres.

Vi mener derfor det er bra at utvalget har tolket mandatet slik at det ikke bare dreier seg om kompensasjon til ideelle virksomheter, men eventuell kompensasjon av historiske pensjonskostnader til ideelle og kommersielle virksomheter. Selv om det i praksis er svært få i den siste kategorien, ut fra de kriteriene som er lagt til grunn, er dette en viktig presisering.

Et annet sentralt spørsmål for Spekter er at overgangen til mer bærekraftige pensjonsordninger fortsetter. Eventuelle kompensasjonsordninger må ikke bidra til å bremse dette. Vi oppfatter også at utvalget er tydelige på at opparbeiding av nye fremtidige historiske pensjonsforpliktelser fullt ut er virksomhetenes ansvar.

Utvalget konkluderer med at det ikke er mulig på generelt grunnlag å fastslå i hvilken grad staten er rettslig forpliktet til å dekke de historiske pensjonskostnadene. Utvalget har derfor vurdert om staten bør gi en slik kompensasjon, uavhengig av om det er en rettslig forpliktelse. Fra Spekters side har vi derfor heller ikke vurdert de rettslige forpliktelsene. Vi har konsentrert oss om hovedspørsmålet i høringen, hvorvidt staten bør innføre en kompensasjonsordning.

Nærmere om staten bør gi kompensasjon (kapittel 7)
Utvalget konkluderer med at det tidligere har vært en omforent forståelse mellom partene at virksomhetene skulle ha offentlig tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Dette har gradvis falt bort på 2000-tallet med anbud, konkurranse og nye avtaleformer. Utvalget anbefaler derfor at det etableres en ordning for dekning av historiske pensjonskostnader.

Det kan sikkert diskuteres i hvilken grad det har vært en omforent forståelse og når denne forståelsen falt bort. Det kan også diskuteres om leverandørene «burde ha visst» bedre og innført nye pensjonsordninger tidligere. Her vil nok svarene variere avhengig av sektor og om vi spør bestillersiden eller leverandørsiden. At det var enighet om å dekke de årlige pensjonsutgiftene var det nok liten tvil om, samtidig som det var liten bevissthet om at pensjonsordningen var innrettet slik at den kunne generere fremtidige utgifter.

I spørsmålet om eventuell kompensasjon knyttet til historiske forpliktelser er det for Spekter først og fremst viktig at man har fokus på å etablere mest mulig like konkurransevilkår mellom aktørene i helsesektoren. Vi oppfatter at dette også har stått sentralt for utvalget.

Dersom man velger å gi kompensasjon for historiske forpliktelser kan det hevdes at dette vil gi disse leverandørene en konkurransefordel i fremtidige anbud, ved at de tilsynelatende blir tilført midler. Vi legger til grunn at ordningen som eventuelt velges ikke innebærer overføring av midler til de berørte virksomhetene, men at de avlastes historiske kostnader som en fremtidig forpliktelse i regnskapet. Det er slik vi forstår alternativet beskrevet under kapittel 9.2, Årlig dekning ved å overføre pensjonsrettighetene til SPK.

Avgrensning av hvilken periode som dekkes (kapittel 7)
Utvalget sier at 2009 er det naturlige tidspunktet ut fra en vurdering av når tjenestene ble konkurranseutsatt og det var «rimelig å legge til grunn at det ikke lenger var forutsatt offentlig tjenestepensjon i kontraktsforhold med det offentlige». Det erkjennes samtidig at det er administrative utfordringer knyttet til å legge tidspunktet tilbake i tid. Det åpnes derfor for at «opptjeningstid frem til ordningen trer i kraft også inngår».

Hvis det skal innføres en kompensasjonsordning begrunnet i en «forutsetning om offentlig tjenestepensjon», mener vi i prinsippet at tidspunktet bør velges ut fra når denne forutsetningen ikke lenger var tilstede. Velges det et senere tidspunkt ut fra praktiske hensyn, vil det fort kunne undergrave hensynet til likebehandling. Dette forsterkes av at det for mange virksomheter var klart lenge før 2009 at det ikke lenger var en forpliktelse at virksomhetene skulle ha offentlig tjenestepensjon.

Spekter mener det også nå må være helt klart at det er nye rammebetingelser som gjelder. Rammevilkårene er nå tydeliggjort, dvs at alle kostnader skal gjenspeiles i avtalene og det vil ikke være forutsetninger om offentlig tjenestepensjon i avtalene som nå inngås fremover.

Vurdering av alternative løsninger
I kapittel 9 drøfter utvalget ulike modeller for dekning av de historiske pensjonskostnadene. Dersom staten kommer til at de historiske forpliktelsene bør dekkes, støtter Spekter utvalgets forslag med en årlig dekning med overføring av opptjente pensjonsrettigheter til Statens Pensjonskasse, slik som beskrevet under 9.2.

Det nevnes at det da kan være aktuelt med reforhandling av eksisterende avtaler for å unngå dobbel dekning. Vi forutsetter at dette lar seg løse rent praktisk. Dette vil eventuelt bli nærmere berørt i høringssvar fra de enkelte regionale helseforetakene.

Utvalgets kommentarer om valg av pensjonsløsning
Vi har merket oss at utvalget i pkt 7.2.6.3 har vurdert de to pensjonsproduktene som er alternativet til offentlig tjenestepensjon (innskuddspensjon og hybridpensjon). Utvalget poengterer her at hybridpensjonen ligger nærmest offentlig tjenestepensjon og peker på den som «et hensiktsmessig alternativ». Spekter finner det svært betenkelig at utvalget foretar en slik vurdering av ulike pensjonsprodukter når dette ikke har vært en del av utvalgets mandat og dette er et omtvistet forhandlingstema mellom partene i mange virksomheter. Vi finner det spesielt betenkelig at det ikke kommuniseres fra utvalgets side at hybridpensjonsordningen også har med seg enkelte av de negative elementene ved offentlig tjenestepensjon som man nå ser effekten av, og som har utløst utvalgets arbeid. Når poenget er konkurranse på like vilkår blir det underlig å først be om å bli kvitt en konkurranseulempe for deretter å skaffe seg en ny.