spekter.no>Spekter mener>Streikeuro
Administrerende direktør, Lars Haukaas.
Administrerende direktør, Lars Haukaas.

Uroen over årets streiker er positiv dersom det leder til en fordomsfri debatt, skriver Lars Haukaas i Ukeavisen Ledelse fredag 14. september.

Mange har uttrykt uro for alle streikene vi har hatt i år. Statsministeren har innkalt partene i arbeidslivet til et ekstraordinært møte, Roar Flåthen vil ha en arbeidsgiverforening i offentlig sektor, representanter fra fagbevegelsen er bekymret over at de blir kastet ut i streik og SVs Audun Lysbakken reiser en modig diskusjon om bruken av tvungen lønnsnemnd.

All denne uroen er positiv dersom det leder til en fordomsfri debatt. Streikeretten er en grunnleggende demokratisk rettighet. Vel så viktig som et demokratisk kjennetegn, er samsvaret mellom de maktmidlene som lovlig kan anvendes og den interessen som hevdes.

Når en organisasjon selv ved å ta svært få av sine medlemmer ut i streik, kan lamme viktige samfunnsfunksjoner eller stoppe bedrifter som er en del av komplekse nasjonale og internasjonale verdikjeder, må det være lov å spørre om det er samsvar mellom tyngden i virkemidlet og den interesse som fremmes.

Retten til å kreve opprettet tariffavtale kan etter norsk lov fremmes av en så liten gruppe som to arbeidstakere. Dersom de ikke får innfridd kravet kan de streike. De kan streike dersom de ønsker seg andre lønns- og arbeidsvilkår enn det som allerede er avtalt selv om bedriften er bundet av tariffavtaler fra før. Sett fra gårsdagens arbeidsliv kan dette virke svært udramatisk. Hva kan et par arbeidstakere utrette? Sett med dagens øyne kan et par nøkkelarbeidstakere ramme svært mye.

Fragmentert arbeidsliv

Arbeidslivet fragmenteres ved at arbeidstakerne organiserer seg i et økende antall organisasjoner. Det som før var organisering innenfor et klassisk fag er nå supplert med et mangfold av organisasjoner knyttet til profesjonsutdanninger ved høyskoler og universitet, og mange bedrifter har outsourcet sine støttefunksjoner. I mange store norske virksomheter er det ikke uvanlig at de ansatte kan ha organisert seg i mellom 10 og 20 fagforeninger. Dette kan lede til at en og samme bedrift kan bli truffet av streiker flere ganger i løpet av et år. I år streiket vekterne, og flyplassene fikk problemer med avvikling av trafikken. Like etter var to LO- forbund i Avinor i mekling med høy risiko for ny streik. Like etter at denne situasjonen var unngått ble det mekling med   flygelederne. Også dette kunne gått veldig galt. I tillegg kunne flere andre grupper også streiket, hver for seg, og rammet nøyaktig det samme målet, nemlig de som har behov for å anvende fly som transportmiddel.

Streikens hensikt

Streik er et sterkt virkemiddel. Den opprinnelige hensikten var at partene legalt skulle kunne presse hverandre. Arbeidsgiver måtte tåle konsekvensene av at produksjonen stopper og mulighetene for inntjening dermed ble redusert. De streikende måtte tåle konsekvensene av at lønnen stoppet, og hvis streiken ble lang og kraftig kunne det også få konsekvens for arbeidsplassene. Streiken skulle gjøre begge parter mer kompromissvillige, og de skulle finne fram til løsningene selv. I dag er mange streiker helt uten konsekvenser for de streikende.  De får betalt lønn fra streikekassene, og det er ingen markedskonsekvenser som tilsier at arbeidsplassene blir utrygge. I mange tilfelle rammer streikene heller ikke arbeidsgiver økonomisk. De rammer utelukkende viktige samfunnsfunksjoner. Det er utelukkende samfunnet og "tredjemann" som blir rammet.

Mange streiker blir derfor et spill mot Regjeringen og om når lov om tvungen lønnsnemnd må benyttes. SVs Audun Lysbakken ser antakelig dette dilemmaet og vil lukke muligheten for å spille streiken i fanget på Regjeringen. Ved å utfordre partene på å holde visse arbeidstakergrupper eller funksjoner unna streiken, tenker han at partenes ansvar blir tydeliggjort, og Regjeringen slipper å bli utfordret. Lysbakken skal ha all ære for at han er villig til å løfte dette dilemmaet inn i den offentlige debatt, men han bommer når han tror det bare er arbeidsgiver som spiller streiker i fanget på Regjeringen. Det finnes fagforeninger som har utviklet høy profesjonalitet på "å kunne skru streiker av og på" for å få hjelp av Regjeringen til å avslutte streiken. Jeg tror heller ikke han helt og fullt har sett implikasjonen i produksjonssystemene i mange av disse virksomhetene.
Skal man sikre at viktige samfunnsinteresser ikke blir rammet, blir nok diskusjonene om hvem som skal unntas fra streiken mer krevende enn det Lysbakken synes å legge til grunn.

Manglende samsvar

Poenget er at både arbeidslivet og streiken har utviklet seg siden streikevirkemiddelet ble regulert i Hovedavtalene for over 75 år siden. Det er ikke lenger alltid samsvar mellom konsekvensene og treffsikkerheten av det maktmidlet streiken representerer og den legale interessen som fremmes. Ubalansen leder til at også små organisasjoner, ved å ta ut noen få arbeidstakere i streik, kan ha samme kraft som store organisasjoner med brede interesser bak seg. Konsekvensene kan altså bli en økende fragmentering av fagbevegelsen, hvor for mange er seg selv nok. Dette kan lede til en svekkelse av de organisasjoner som må tenke helhet og ta ansvar. Streiker i offentlig sektor kan bli et spill for å få en politisk opinion på sin side. Noen sier dette rett ut, senest i forbindelse med saken om frivillig lønnsnemnd i staten. Den såkalte politiske aksjonen som aldri kan vare mer enn et par timer før den blir ulovlig og aldri må handle om egne lønns- og arbeidsvilkår, er flyttet inn i den ordinære streiken og kan vare så lenge det er behov for det. Hensikten er flyttet fra å sette arbeidsgiver i en posisjon hvor streiken skal presse fram en løsning til en situasjon hvor Regjeringen motvillig må anvende tvungen lønnsnemnd og i etterkant bli kritisert for det. Den politiske gevinsten er innkassert. Det var også det som var streikens hensikt. Arbeidsgiver er blitt irrelevant.

Vi tror tiden er inne for å gjøre en grundig gjennomgang av streikens anvendelse og konsekvens i et moderne høyteknologisk arbeidsliv med en stor offentlig sektor. Hensikten må selvsagt ikke være å diskutere streikeretten som demokratisk rettighet. Det vil bli helt feil. Hensikten må være å få ny kunnskap om streikens kraft i forhold til partene og i forhold til "tredjemann". Vi må tørre å diskutere om det er samsvar og balanse mellom kraften i virkemidlet og den interessen som står bak. Vi bør også kunne sette søkelyset på om streiken som virkemiddel mellom partene er blitt et virkemiddel på den politiske arena hvor andre enn partene selv er målgruppen for en mulig løsning.'