spekter.no>Spekter mener>Lønnsoppgjør i oljelandet
Faksimile Ukeavisen Ledelse 22. juli 2012.
Faksimile Ukeavisen Ledelse 22. juli 2012.

Selv reallønnsvekst på 3 prosent utløser streiker i Norge. Ingen andre er i nærheten av å oppleve en slik eventyrlig vekst i hva man har å rutte med, skriver Lars Haukaas i Ukeavisen Ledelse.

Dette er et innlegg skrevet av Spekters adm. dir. Lars Haukaas, til Ukeavisen Ledelse 22. juni 2012.

I kjølvannet av årets forhandlinger og streiker har statsministeren signalisert at han vil møte partene om den norske lønnsutviklingen og virkemidlene vi anvender i lønnsoppgjørene. Det er et godt initiativ.

Etter årets forhandlinger har vi sett mange forsøk på å forklare hvorfor så mye gikk galt. Forklaringene varierer fra å skylde på uklarheter om frontfagets resultat til å skylde på at Regjeringen skapte problemer fordi lønnsanslaget i revidert budsjett ble justert til 3 3/4 % midt under forhandlingene.  Noen tillitsvalgte mener at arbeidsgivernes forhandlere skapte problemer fordi de "kastet" fagbevegelsen ut i en streik.

Krevende utfordringer

Bak alle disse forsøkene på å forklare hvorfor et tilbud om 3 % reallønnsvekst utløser streiker, ligger det mer krevende utfordringer.  Faktum er etter min mening at store grupper har for høye forventninger til hva det er mulig å få ut av lønnsoppgjørene. Alt for mange av aktørene har for stort fokus på seg selv. Selv om det skal være rom nok i norske lønnsoppgjør for å ta hensyn til særinteresser, glemmer mange helt at inntektspolitikken også handler om å ta ansvar for helheten. Det sentrale spørsmålet er imidlertid om de siste årenes kraftige reallønnsvekst sikrer en langsiktig bærekraftig velferdsstat.

Frontfaget et viktig virkemiddel

Det er viktig å fokusere på noen fakta som bør ligge til grunn for forståelsen og diskusjonen videre.

Frontfaget er et virkemiddel for å nå inntektspolitiske mål. Inntektspolitikken skal ses i sammenheng med finanspolitikken og pengepolitikken. Resultatene vi skaper innenfor disse tre politikkområdene utgjør norsk økonomisk politikk, og er derfor sentrale for å kunne bevare og videreutvikle vår velferdsmodell.

Inntektspolitikken skal sikre at den samlede lønnsveksten i Norge ikke er større enn at vi som nasjon kan bevare et næringsliv som er konkurransedyktig nok til å skape økonomiske verdier, og en offentlig sektor som ikke blir så dyr at skatte- og avgiftspresset blir for stort. Inntektspolitikken handler om å ville noe på Norges vegne.  Alle som tar beslutninger i lønnsoppgjør, har ansvar for inntektspolitikken.

Frontfaget er det beste og antakelig eneste virkemidlet vi har i inntektspolitikken. Frontfaget har legitimitet nok til å sette normen og vise retningen for oss andre.  Vi anvender altså frontfaget som et slags reguleringsvirkemiddel. Dette virkemiddelet skal kunne virke styrende på våre beslutninger.

Frontfaget ingen fasit

Inntektspolitikken har prøvd andre virkemidler tidligere. På 70- og 80-tallet fikk vi gjennom lovgivning erfare både lønnsstopp og inntektsregulering. Da hadde vi en fasit å forholde oss til. Alle beslutninger som ikke var innenfor fasiten var ulovlige. Frontfaget virker selvsagt ikke slik. Frontfaget har ikke samme reguleringskraft som en lov. Å søke etter frontfagets fasit, blir derfor en inntektspolitisk avsporing.

Et åpenbart tilleggsmål er drevet fram av sammenligninger, ikke nødvendigvis av forhold som er sammenlignbare, men av forhold som man ønsker å sammenligne med for å få gjennomslag for sin egen politikk. For de aktørene som har slike tilleggsmål vil inntektspolitikken handle om den nasjonale lønnsveksten og at deres grupper skal komme på samme lønnsnivå som funksjonærgruppene i frontfaget/industrien.

To problemer

Det er minst to problemer knyttet opp i denne retorikken. For det første bygger ikke sammenligningen på brede nok fakta. Spekter og Norsk Industri har utviklet en rapport som viser hvordan forholdet er mellom utdanningsgruppene i offentlig sektor og tilsvarende grupper i privat sektor. Hvis man tar med noen flere elementer enn ren lønn, for eksempel pensjon, arbeidstid, permisjoner med mer, blir bildet helt annerledes. Derfor burde alle de retoriske poengene om urettferdige forskjeller og lav verdsetting justeres.

For det andre har ikke frontfaget lovens virkningskraft. Mens inntektsreguleringslovene skulle overstyre markedet, er ikke dette frontfagets reguleringskraft. Frontfaget skal virke ved siden av markedet og ved siden av bedriftenes systemer for å dele verdiskapningen. Mens markedet virker hardt og brutalt og driver lønninger i deler av arbeidsmarkedene for enkelte kompetansegrupper, er faktum for brede grupper i offentlig sektor at det ikke finnes noe marked som presser lønningene. Disse gruppene har derfor valgt landsdekkende kollektive avtaler for sine grupper, slik at alle med en gitt utdanning skal være omfattet av ett lønnssystem som gir en normallønn uansett hvor du bor, hvilket marked du befinner deg i og hvilken virksomhet du arbeider i. Lønnsveksten skal være uavhengig av å måle resultater. Akademikergruppene, hvor mange faktisk konkurrer i arbeidsmarkedet, tenker selvsagt annerledes også innenfor offentlig sektor. De søker etter avtaleløsninger hvor den lokale mulighet til tilpasninger til arbeidsmarkedet er sterkere.

At effektene av den lønnsdannelsen som drives av beslutninger i de mest opphetede arbeidsmarkedene, uten nye spørsmål skal overføres til hele offentlig sektor, vil selvsagt komme i konflikt med inntektspolitikkens mål.

Frontfaget er ikke en fasit eller en lov. Det sier verken noe absolutt om et tak, gulv eller retning for hva som er relevante og rettferdige sammenligninger. For at frontfaget skal virke, må vi være sikre på at alle aktørene har de samme politiske målene og en felles vilje. Frontfaget skal være en veileder og en retning for oss andre. Vi andre har ansvaret for å utvikle tariffavtalene og lønnssystemene slik at det er mulig å gjøre nødvendige prioriteringer for å tilpasse løsningene i forhold til våre utfordringer innenfor den retningen som frontfaget viser når det gjelder lønnsvekst.

Ansvaret forvitrer

Partenes virkemiddel er primært tariffavtalene. Det er i forhandlinger om endringer i tariffavtalene vi kan ta vårt ansvar. Dersom for mye av den lønnsdannelsen som skapes i opphetede arbeidsmarkeder, uten partenes medvirkning, lastes over som fasit i andre markeder, vil det ansvaret vi som parter har for å kunne forplikte oss på de inntektspolitiske målene, pulveriseres. Når ansvaret forvitrer, starter diskusjonen om fasiten.

Frontfaget er partenes sterkeste virkemiddel til å vise vei, skape holdninger og påvirke beslutninger. Med en tydeligere felles vilje og en tydeligere erkjennelse av at prioriteringene innenfor frontfagets retningsangivelse er de enkelte tariffparters ansvar, hadde ikke diskusjonen om frontfaget vært den vi ser i dag. Problemet er at målene er forskjellige. Jeg håper det er dette statsministeren vil diskutere med oss til høsten.