spekter.no>Spekter mener>Frontfaget er ingen fasit
Faksimile Dagens Næringsliv 6. juni 2012.
Faksimile Dagens Næringsliv 6. juni 2012.

Frontfaget er en ligning med altfor mange ukjente. Noen fasit har det aldri vært ment å være, skriver Lars Haukaas i DN.

Dersom det er slik at frontfaget er et tall for en lønnsvekst som kan beregnes på tiendedelen eller hundredelen, burde forhandlingene vært enkle. Vi har sett i år at det er det ikke.

Frontfagets kjerne er at den lønnsveksten som tåles for de ansatte i den mest konkurranseeksponerte delen av norsk industri skal legge normen for lønnsdannelsen i resten av Norge. Partene i arbeidslivet har basert inntektspolitikken på denne forståelsen i mange år.

Partenes virkemiddel for å nå de inntektspolitiske målene er tariffavtalene. Det er i disse avtalene partene har et aktivt reguleringsvirkemiddel, og det er i disse forhandlingene partene kan ta ansvar. Det er imidlertid slik at store deler av lønnsutviklingen i Norge ikke er knyttet opp i tariffavtaler de sentrale parter har ansvaret for. Mye av lønnsveksten skjer også helt utenfor tariffavtalene i tillegg.

Frontfaget - fasit eller en norm?

Når forhandlingene i offentlig sektor pågår, er det forhandlinger med for mange ukjente om hva lønnsutviklingen i industrien vil bli:

  • Vi vet ikke hva arbeiderne får i lokale forhandlinger
  • Vi vet ikke hva funksjonærer får i lokale forhandlinger
  • Vi kjenner ikke effekten av de tusenvis av beslutninger som tas for å rekruttere og beholde kompetanse innenfor ulike arbeidsmarkeder
  • Vi kjenner ikke effekten av alle de beslutninger som er knyttet opp i individuell prestasjonsvurdering

De som mener at frontfaget er en fasit, vil derfor legge historien til grunn og forutsette at den gjentar seg. Tankegangen er da å forutsette at de beslutningene som ennå ikke er tatt, blir omtrent som før. Da kan man regne seg fram til resultatet, men inntektspolitikken blir systematisk tilbakeskuende.

Jeg mener imidlertid at frontfaget er en norm, og inntektspolitikken en politisk vilje med ansvarlige aktører. Vi må derfor tenke annerledes.

Den delen av frontfaget som er beslutninger knyttet til den sentrale tariffavtalen og som tas av ansvarlige aktører, blir et signal og en retningsangivelse for hvordan vi andre skal tenke. Vi andre har ansvar i våre tariffområder og skal tilpasse dette innenfor våre behov.

Den frie forhandlingsretten er udiskutabel. Det finnes ikke noe overordnet nivå som kan styre innholdet og resultatene i den enkelte tariffavtale. Det er det opp til partene i den enkelte avtale selv å ta stilling til. Det finnes tusenvis av tariffavtaler i Norge. Hvis man mener frontfaget er en fasit mener man egentlig at alle kan sitte stille til frontfagsligningens ukjente faktorer er på plass, og deretter gjennomføre resultatet.

Frontfaget er en norm, en retning - det har aldri vært ment som en fasit.

Det er et faktum at forhandlere i hele Norge søker etter støttepunkter for sine beslutninger. Ett av de viktigste støttepunktene er den rammen for lønnsutvikling staten legger til grunn i forhandlingene for de ansatte i staten. Når denne rammen er kjent, vil ingen forhandlere, uansett hvor de er, ta sjansen på å legge seg under hvis de ikke har svært overbevisende grunner for det. Statens ramme representerer derfor et gulv. Det betyr at statens ramme driver de lokale forhandlingene i frontfaget, de driver funksjonærutviklingen og den driver den nasjonale lønnsdannelsen oppover.

Dette er grunnen til at statsoppgjøret er frontfag nummer to. Staten må tolke signalene som er gitt fra tariffpartene i frontfaget. De må legge til grunn at det blir en lønnsvekst utover de sentrale tilleggene i frontfagsavtalen og ta hensyn til hvordan lønnsutviklingen i industrien totalt sett utvikles.

Staten må med andre ord både ta hensyn til at statens eget resultat påvirker innholdet i alle de beslutninger som ennå ikke er tatt og de behov staten selv har for å utvikle sin lønns- og personalpolitikk. Resultatet må være tydelig og det må kunne tolkes som en vilje til å skape resultater i overensstemmelse med inntektspolitikkens mål. Det er denne oppgaven som gjør statens tariffområde til frontfag nr 2.

Resultatet fra meglingen i staten

Det resultatet som ligger fra meglingen i staten, speiler statens rolle som frontfag nr 2. Det kan leses direkte ut av grunnlaget for neste års mellomoppgjør som nå er formulert. Den samlede lønnsutviklingen i industrien skal reflekteres i de beslutningene som gjøres i mellomoppgjøret. Statsoppgjørets rolle som frontfag nr 2 og aktørenes evne til å ta sin aktive rolle for å levere i forhold til overordnede mål ligger fast. Aasrud har gjort jobben sammen med tre av hovedsammenslutningene.