Dette er variablene:

  • Prisveksten er anslått til høye 2,8 prosent
  • LO sier det er uaktuelt å ikke opprettholde kjøpekraften (altså generalstreik ved lavere tilbud enn 2,8 prosent)
  • Lønnsveksten hos Norges handelspartnere, de landene vi konkurrerer med, anslås til 2,2 prosent, altså vil all lønnsvekst over 2,2 prosent svekke konkurranseevnen
  • I 2020 sa tariffpartene i konkurranseutsatt sektor at «rammen» var på 1,7 prosent, som også ble resultatet for store deler av offentlig sektor, mens konkurranseutsatt industri endte selv på 2,2 prosent
  • 212 000 er arbeidsledige – svært høyt

Når NHO og LO vakler ut av mekling på morgensiden, eventuelt formiddagen mandag 10. april, vil de si at meklingen har vært vanskelig (hvilke meklinger er ikke det?), at begge parter har måttet gi og ta (ja, selvsagt), og at man har funnet et resultat begge parter er passe misfornøyd med (definisjonen på en forhandlingsløsning). 

NHOs leder Ole Erik Almlid og LOs leder Peggy Hessen Følsvik vil stå på hver sin side av riksmekler Mats Ruland, og si de er glade for at Norge slipper en streik, så derfor har begge sider strukket seg så langt de kan. Til slutt vil de, slik opplegget alltid er, gi uttrykk for hva de i fellesskap anslår ramma i årets oppgjør er, nemlig to komma et eller annet prosent.

Bommet på ramma i fjor

I fjor vaklet frontfagets parter ut av mekling og sa at rammen var 1,7 prosent. Vi i nerdeavdelingen som har overvært slike forhandlingsspill i årevis, merket oss at LO og NHO mente at det sto såpass dårlig til i konkurranseutsatt sektor at de lokale lønnsforhandlingene på bedrift ville lede til et så lavt samlet resultat som 1,7 prosent, men vi visste jo at Norge var i økonomisk krise, så vi tok tallet til etterretning, og forhandlet videre på våre områder. 

Det viste seg imidlertid at fasiten for det såkalte «frontfaget», altså funksjonærer og arbeidere i konkurranseutsatt industri samlet, endte på 2,2 prosent. Noe av forskjellene mellom partenes anslag av lønnsveksten og hva den faktisk ble, skyldes at gjennomsnittslønnen økte fordi mange lavtlønte ble permitterte. Samtidig er det ikke tvil om at mange bedrifter og næringer gikk bedre, og at lønnsevnen var høyere, enn det man trodde da LO og NHO kommuniserte en ramme på 1,7 prosent. 

Forbund i offentlig sektor har omtalt forskjellen mellom det de selv oppnådde i 2020-oppgjøret, rundt 1,7 prosent, og det endelige resultatet i konkurranseutsatt industri samlet på 2,2 prosent, med huttetu-opprop, og ikke uventet varslet krav om å få kompensert etterslepet, og vel så det, i 2021. Det er etter mitt syn to kommentarer til dette:

  1. Det er ikke relevant å sammenligne lønnsveksten mellom sektorer år for år. Lønnsveksten skal sammenlignes «over år», som det står i konklusjonen fra Holden 3-utvalget i 2013. I løpet av de siste fem år, har offentlig sektor hatt en høyere lønnsvekst enn privat sektor, uten at denne forskjellen er begrunnet i produktivitetsvekst.
  2. LO og NHO må ikke ha hokus pokus-tilnærming når de anslår den økonomiske rammen for oppgjørene. I 2020 sa de 1,7 prosent som en normgivende hilsen til alle som forhandlet etterpå. Det var selvsagt vanskelig å anslå veksten kriseåret 2020. Flere av oss syntes riktignok anslaget på 1,7 prosent i beste fall var optimistisk lavt, i verste fall litt merkelig lavt, basert på hva vi visste om lønnsveksten de siste årene og så videre.

«Hokus-pokus øvelser» må unngås

Når LO og NHO skal formidle ramma 10. april, må det ikke være dagen for «hokus pokus». LO og NHO må formidle en troverdig ramme. De kan ikke også i 2021 til slutt havne langt høyere enn det de anslo på meklingstidspunktet. Dette handler om tilliten ikke bare til frontfaget, men til hele inntektspolitikken, og dermed også til den delen av den norske modellen som handler om den koordinerte lønnsdannelsen.

Med 212 000 arbeidsledige og en anslått lønnsvekst på 2,2 prosent hos våre handelspartnere, sier det seg selv at lønnsveksten også i 2021 må bli lav. LO kan ikke tåle at de som er i arbeid får høy lønnsvekst, mens mange medlemmer er permittert og ledige. NHO kan ikke leve med at konkurransekraften på de internasjonale markedene svekkes veldig mye mer. Begge vil ta ansvar for å berge flest mulig bedrifter og arbeidsplasser. Forbund som kun organiserer ansatte i trygge jobber i offentlig sektor, og der produktivitetsvekst er vanskelig å måle, vil bli møtt med arbeidsgivere og arbeidsgiverforeninger som vil minne om at frontfagsmodellen har tjent Norge godt, og at det ikke kommer på tale å sprenge noen rammer.

Noen bedrifter i privat sektor går så det suser, veksten i industrien er på ca. 3,3 prosent (4. kvartal 2020), men det går skikkelig dårlig i store deler av den private tjenestenæringen. Hva som vil bli den gjennomsnittlige lønnsveksten for privat sektor i et så uoversiktlig landskap, er ikke godt å si, men LO og NHO må kommunisere en troverdig ramme som vi andre kan følge opp etterpå. Dette dreier seg både om frontfagets legitimitet og om norsk økonomi og arbeidsplasser fremover.

Og hva blir ramma? Vel, kjøpekraften svekkes hvis ramma er under 2,8 prosent. You do the maths.