Colbjørnsen har studert styring og lederes handlingsrom i samferdsels-, kultur- og helsesektoren, og i den forbindelse intervjuet toppledere i virksomheter og forvaltningen. Han poengterte at forskjellen mellom sektorer ikke bare gir ulike rammevilkår for ledelse i seg selv, men også ulik sektorstyring – som igjen påvirker ledelsens handlingsrom.

Colbjørnsen trakk fram at det fins gode argumenter både for og mot sektorbasert styring av staten

– Det er en fordel at den tilrettelegger for spisskompetanse, tydelig ansvar og faglig trygghet som fremmer internt samarbeid. Ulempen er at det kan bidra til silotenkning som hindrer samarbeid på tvers, til subkulturer, motmakt og skepsis mot nye oppgaver, sa Colbjørnsen.

Han trakk fram at et også gir en fare for dublering av kompetanse og standarder – som blant annet kan hindre en gjennomgående og effektiv digitalisering av staten og tjenesteproduksjonen.

Han konkluderte, tross utfordringene, med at alternativene som til tider trekkes fram, for eksempel nettverksorganisering, synes å være mindre egnet enn sektorprinsippet. Man synes å tape mer ansvarsklarhet og spesialkompetanse enn man vinner i fleksibilitet og helhetstenkning.

Armlengdes avstand i kultursektoren

Staten utøver sin sektorpolitiske styring gjennom to linjer – på den ene siden eierstyring, på den annen regulering.

– De ulike målene og eierformene gjør at graden og typen eierstyring har blitt ulik mellom samferdsels-, kultur- og helsesektoren, sa Colbjørnsen.

Han viste for eksempel til kultursektoren, hvor diversiteten i eierformer kombinert med målet om armlengdes avstand for kunstnerisk frihet, har gjort at staten i liten grad bruker eierstyring. Man bruker i stedet overordnede styringssignaler gjennom tilskudd, målstyring og evalueringer som verktøy – løsninger som er mer uavhengige av eierform.

Radikale grep for virksom konkurranse

I samferdselssektoren har et sentralt mål for staten vært å etablere en virksom konkurranse – for eksempel innen telefoni og jernbane. I telesektoren har man latt den tidligere monopolisten Telenor beholde infrastrukturen, men skjevregulert prisene – altså pålagt Telenor å gi rabatt til sine konkurrenter for bruk av nettet – slik at konkurrentene skulle kunne bygge seg opp. I jernbanen valgte man i stedet å frata NSB kontrollen over infrastruktur og togmateriell, for å kunne la alle operatørene konkurrere på mest mulig like vilkår.

Konkurranseutsatte fagforeninger agerer annerledes enn i monopolbedrifter

Konkurranseeksponeringen har gjort at fagforeningene etter hvert i større grad agerer som medspillere i utvikling av bedriften, slik man har tradisjon for i privat sektor, i stedet som mer entydige motspillere, som de til tider har vært i enkelte av de statlige monopolbedriftene. Det har en effekt på ledelsens handlingsrom.

Detaljstyring og uortodokst påvirkningsarbeid i helsesektoren

Undersøkelsene viser at ledelsen opplever omtrent like stort handlingsrom i kultur- som i samferdselssektoren. I helsesektoren er det ganske annerledes. Den politiske eksponeringen er langt større. Dette skjer ikke bare i Stortinget, men også ved at stortingsrepresentanter tar direkte kontakt med helseforetaksledelsen for å påvirke beslutninger – utenom den konstitusjonelle beslutningsstrukturen. Samtidig er staten tydelig tilstede gjennom både eierstyringskanalen og oppdragsstyringen samtidig, og oppdragsstyringen kan være både detaljorientert og direkte.