spekter.no>Eier du ikke skam?

Det er ikke skam, men et opplyst ordskifte og gjennomtenkte grep som har bygget landet, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegg i DN 25. august 2019 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.

Hadde Margrethe Munthe fått viljen sin, hadde vi vært et lite empatisk folk. I barndommen elsket jeg at mormor sang for oss, men jeg grøsset hver gang hun bladde frem til tegningen med gråtende barn på Bloksberg i Margrethe Munthes sangbok. De var forvist i skam fordi de hadde vist følelser «… om du er sur og lei kan ingen riktig bli glad i deg. For skrikerunger det har vi nok, på Bloksberg sitter en diger flokk».

Gråt skulle barna skamme seg over, men Bloksbergkonseptet var ikke det eneste frøken Munthe sto for. Hun slo også et slag, bokstavelig talt, for å basere barneoppdragelsen på sorgmuntre traller om at far er så snill, så hvis han riser meg, så er det fordi jeg fortjener det. Mor var heller ikke helt borte når det gjaldt å påføre barn skamfølelse. Lille Hans fikk oppnavnet Lathans, fordi han ikke kunne leksa si – «du store min for skam!» Han trengte antagelig omsorg eller lesetrening.

Den siste stakkaren som ble utsatt for såkalt skam- og æresstraff, sto i gapestokk i Moss en kald oktoberdag i 1840. En justispolitisk diskusjon konkluderte heldigvis med at skam var lite egnet verken til å forebygge eller rehabilitere. Gapestokken har imidlertid fått sin renessanse, men har flyttet fra torget til en skjerm svært nær deg - den digitale gapestokken, der nettroll i alle aldre utøver sin makt ved å påføre andre både skam og maktesløshet. Barn og unge får sårbarheten sin eksponert og er skamfulle. Voksne som vil bidra i demokratiet slutter å ytre seg offentlig fordi skam også er blitt et antidemokratisk maktmiddel, der makten sitter hos nettrollene,

Å påføre barn skam for foreldrenes handlinger er utdatert politikk, riktignok avskyelig mange tiår etter at samfunnet fant det riktig å skamklippe jenter i 1945 og behandle barna deres slik at de gikk skamfulle gjennom livet.

Både før og etter Margrethe Munthe, ble ugifte, gravide kvinner belemret med anklager om at de påførte familien sin skam, akkurat som de ikke hadde nok bekymringer. Etter at mange jenter hadde fått sine liv ødelagt med påført skamfølelse, resonnerte imidlertid samfunnet seg frem til at politisk vedtatte, strukturelle grep hadde mer for seg enn trusselen om skam for å unngå uønskede graviditeter blant ugifte.

En barndom i hyppig omgang med Margrethe Munthes skampropaganda, klarte likevel ikke å trigge skam hos meg da jeg jobbet heltid mens barna var små, selv med rik tilgang på stikk på helsestasjonen og fra deltidsarbeidende mødre. Jeg hadde for egen del neppe skammet meg mer i dag, selv om en fremtredende politiker forleden hamret frem på TV at det måtte bli forbudt å kjøre barn til skole og barnehage. Det hadde vært umulig å jobbe heltid med ett barn på SFO i en kommune, og det andre i barnehage i nabokommunen, dersom jeg ikke hadde kunnet kjøre dem til skole- og barnehageport.

Det er ikke ofte Pål Steigan blir sitert i DN, men bloggen hans om «Synd, skam og tenkepolitiet» er interessant. Han skriver at de sosiale mediene har sørget for skammens renessanse, ved at disse impliserer et moralsk liv som ikke bygger på sammenheng mellom rett og galt, men på inkludering og eksklusjon. De som mener det samme som makta i en gruppe, blir inkludert, de andre herjet med/ekskludert.

Da blir de sosiale mediene, som Steigan skriver, «nådeløse og grusomme mot dem som ikke passer inn». Dette fører til en kultur med «moralsk panikk» - redsel for å ikke være inkludert hos dem som for tiden mener det som er mest politisk korrekt.

Klimakrisen skriker etter handling og effektive tiltak, og det er lett å kjenne på panikk. Men skal vi tillate skammens renessanse og noe så lite konstruktivt som dårlig samvittighet som rettledende for hvordan politikken skal utvikles og folks liv endres? Eller er det den offentlige samtalen, det opplyste ordskiftet og de folkevalgte, gjennomtenkte strukturelle grepene som skal gjøre det? Jeg vet hva jeg mener. Det er ikke skam som har bygget landet.  Men jeg eier jo ikke skam. Jeg går sjelden trappa – har ikke heisskam engang.