spekter.no>Likestilling og liberalisme
-Dette er ikke spørsmål om ideologiske merkelapper, men om den harde virkelighet, skriver viseadm. direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.
-Dette er ikke spørsmål om ideologiske merkelapper, men om den harde virkelighet, skriver viseadm. direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.

Det er nettopp politisk styring og reguleringer som har vært avgjørende for likestillingen i Norge. En aktiv likestillingspolitikk er det viktigste virkemidlet for å sikre Norge nok arbeidskraft, skriver Anne-Kari Bratten i Bergens Tidende 4. desember.

Mathilde Fasting i Civita mener i Bergens Tidende 27.11. at «statslikestillingen» har gått for langt. Hun mener at reguleringsiveren må stoppe opp til fordel for en liberal likestillingspolitikk basert på at kvinner og menn må få velge selv hva som er riktig for dem.

Slik Fasting ser det, må jenter få velge å jobbe deltid eller ta fullt omsorgsansvar, mens mannen fortsetter karriereløpet. Etter hennes syn er det naivt at tro at flere reguleringer vil bidra til et likestilt samfunn.

Faktum er at det nettopp er politisk styring og reguleringer som har vært avgjørende for likestillingen i Norge, og dermed viktig for velferdsstatens utvikling. Utbyggingen av velferdssamfunnet med utdanningssystemer, barnehagedekning, SFO osv., har vært fremsynt likestillingspolitikk og årsaken til at den kvinnelige sysselsettingen i Norge er på verdenstoppen.

I samme periode som barnehagedekningen er økt fra 63 prosent til 90 prosent, har deltidsandelen blant småbarnsmødre sunket fra 45 prosent til 36 prosent. Fedrekvoten har bedret likestillingen mellom kvinner og menn, fordi fedrekvoten bidrar til at menn øker sin deltagelse i hjemmet, som igjen fører til at kvinner kan delta mer i arbeidslivet. I 2010 tok 14 prosent av fedrene ut 10 uker eller mer. I 2012 har dette økt til 37 prosent Det var en politisk beslutning (antagelig definert som «statslikestilling» slik Fasting ser det) å øremerke en del av foreldrepengeperioden til far.

Det er lenge til vi har forsket oss i hjel på kvinners sykefravær, slik Fasting hevder. Forskerne kan nemlig fremdeles ikke forklare en stor del av det kvinnelige sykefraværet. Så sent som i 1980 hadde kvinner lavere sykefravær enn menn. Vi må derfor forske mer, ikke mindre, og vi må ikke minst tørre å stille de riktige spørsmålene.

Samtidig som Civita tar et oppgjør med reguleringer når det gjelder likestilling, skal likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen ta stilling til Skjeie-utvalgets innstilling. Utvalget foreslår blant annet å opprette et eget likestillingsdirektorat som skal kontrollere om andre myndigheter følger opp at arbeidsgiverne fyller ut nok skjemaer om hva de har gjort og ikke gjort i aktivitets- og rapporteringspliktens ånd. Ingen av forslagene bør få gjennomslag.

Det er umulig å se for seg hvordan vi skal løse arbeidskraftsbehovet fremover uten politiske tiltak. Bare i helse- og omsorgssektoren vil vi mangle 57.000 heltidshjelpepleiere og 28.000 heltidssykepleiere i 2035. Faktum er at deltidsandelen må ned for å klare å betjene alle deler av arbeidslivet med kvalifisert arbeidskraft.

Pensjonsreformen har ført til at menn i privat sektor nå jobber mer enn noen gang etter fylte 62 år, men den tilsvarende effekten ser vi ikke for kvinner i offentlig sektor, fordi partene ikke har klart å gjøre nødvendige endringer i offentlig tjenestepensjon. Også her må det trepartssamarbeid og reguleringer til for å få riktig effekt.

En aktiv likestillingspolitikk er det viktigste virkemidlet for å sikre Norge nok arbeidskraft. Verdien av kvinnearbeidskraften er flere ganger større enn verdien av Oljefondet. Det er arbeid, ikke oljen, som bærer den norske velferden på ryggen. Kvinnene må selvsagt velge selv hvor mye de vil jobbe, slik Civita slår et slag for, men spørsmålet er likevel hvordan vi gjennom aktiv likestillingspolitikk skal legge forholdene til rette slik at de velger å tilby arbeidslivet mest mulig av arbeidskraften sin.

Det vil i tillegg bidra til at den enkelte kvinne får økonomisk selvstendighet og en bedre pensjon enn om hun ikke jobber, eller jobber deltid. Det er det samme for meg om dette er statslikestilling eller liberalisme. Dette er ikke spørsmål om ideologiske merkelapper, men om den harde virkelighet.

Les innelgget til Anne-Kari Bratten i Bergens Tidende 4. desember 2012:
Statslikestilling sikrer velferden