spekter.no>Det offentlige som eier av kulturinstitusjoner

De offentlig eide kulturinstitusjonene må bli mer bevisst sitt samfunnsoppdrag, definere hva det er og hvordan det skal leveres. Man må i økende grad bevise at man fortjener offentlig finansiering. Dette var et sentralt budskap på seminar for ledere og styrer i kultursektoren som Spekter arrangerte i samarbeid med Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) 13. mars 2008.


Gjennom Kulturløftet er kulturpolitikken kommet høyere på den politiske dagsorden. Dagens regjering har vedtatt at kulturens andel av statsbudsjettet skal økes til 1 prosent innen 2014, og målet ser ut til å nås før den tid. Samtidig varsler kulturminister Trond Giske en rekke endringer på kulturområdet som kan få stor betydning for de etablerte, offentlig finansierte institusjonene.

Spekter engasjerte professor Jan Grund ved Handelshøyskolen BI til å utarbeide en analyse av offentlig eierskap til kulturinstitusjoner. Grund har selv bred erfaring fra styrearbeid ved ulike kulturinstitusjoner. Analysen var utgangspunkt for diskusjonen på seminaret, der en bredt sammensatt gruppe av ledere og styremedlemmer ved teatre, orkestre, museer og NRK var representert.

Utgangspunktet for seminaret og Grunds notat var fire spørsmål:

  • Er statens rolle i endring, på hvilken måte er eierskapet i endring og hva kan det bety for kulturinstitusjonene i årene fremover?
  • Hvordan formes kulturpolitikken?
  • Hvordan er valg av tilknytningsformer (forvaltningsorgan, selskap eller stiftelse) avgjørende for ansvarsforholdet mellom politikere, forvaltningen, styrer og ledelse?
  • Hvilke utfordringer ligger i kulturminister Trond Giskes uttalelser om "mer kultur per krone" - og hvordan kan ledere og styrer møte ministerens krav og utfordringer?

Grund pekte på en rekke eksempler som viser at statens rolle er i endring, og at staten utøver aktivt eierskap gjennom kulturpolitikken. Forslaget om at staten skal nedsette styrene til knutepunktfestivalene og innsetting av nye styrer (for eksempel i Den Norske Opera og Ballett) er eksempler på endringer i eierskapet. I tillegg er kulturministerens gjentatte krav om "mer kultur per krone" et varsel om at kulturlivet i økende grad må dokumentere og bevise hva man gjør og om man er berettiget økonomisk støtte. Han stilte også spørsmål om Giske representerer en "ny type" kulturstatsråd som institusjonene må lære å forholde seg til.

Definere oppdraget tydeligere

I den etterfølgende debatten var det spesielt tre temaer som utmerket seg: Uklarheter rundt det offentliges definisjon av kulturinstitusjonenes samfunnsoppdrag, eierens rolle overfor styret og administrasjonen, samt styrenes kompetanse. Flere av deltakerne pekte på at den offentlige eieren har formulert svært vidt og uklart hva som er virksomhetens samfunnsoppdrag. Både Jan Grund og flere av deltakerne spilte inn at virksomhetene selv må være på banen overfor eierne ved å bidra til å definere samfunnsoppdraget sitt tydeligere

Flere av deltakerne gav uttrykk for og viste til konkrete eksempler på at den offentlige eieren ikke alltid har klar forståelse for rolle- og ansvarsfordelingen mellom eier, styre og administrasjon. Både styret og eier beveger seg inn på administrasjonens arena. Det ble også pekt på behov for tydelige normer for offentlige eieres sammensatte oppgaver som eier, politisk myndighet og regulator.

Hvilken kompetanse trenger styrene?

Det tredje sentrale punktet i debatten var hva slags kompetanse er det behov for i styrene av offentlig eide kulturinstitusjoner. Deltakerne var samstemte om at det er behov for å utvikle mer bevissthet fra det offentlige om hva slags styrekompetanse som kreves for å bidra til at virksomhetene ivaretar sitt samfunnsoppdrag. Flere pekte også på behovet for at styrene utvikler økt kompetanse og bevissthet i forhold til hvordan de skal forholde seg til kulturinstitusjonens drift.

Denne problemstillingen er spesielt krevende for eksempel ved teatre som er delvis offentlig finansiert og ellers avhengig av markedskreftene. Da er spørsmålet hvor nært kan styret komme teatersjefens kunstneriske frihet?