spekter.no>En tid til å tie – arbeidslivspolitikk foran et valg

”Det er en tid til å rive, en til å bygge, og en tid til å kaste steiner, en tid til å samle dem, en tid til å tie, en til å tale” lyder de kloke Bibelvers. Det kan se ut som at arbeidslivspolitikerne har kommet til at det er tid for å tie nå rett før valget. Ingen vil irritere fagforeningene, og for Spekter er det i hvert fall ikke lett å se de store meningsforskjellene mellom de ulike partiene når det gjelder arbeidslivspolitikk.

Av administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten. Innlegg i Ukeavisen Ledelse 2. august 2013

Uansett hvem som skal danne regjering, er det på tide å se på dette:

1. Hvor lenge kan Norge tåle en lønnsvekst som hvert år svekker konkurranseevnen?

Lønnsveksten i Norge de siste ti år er på om lag 60 prosent.  Våre handelspartnere i Eurosonen har opplevd 20 prosent lønnsvekst og Tyskland sju prosent. I år blir lønnsveksten i Norge ca 3,5 prosent. Selv om dette er lavere enn i fjor, vil også 2013 være et år der Norge svekker sin konkurranseevne ytterligere. Verdiskapningsspørsmål er ikke blant de temaene som media vil at våre politikere skal diskutere på tv. En valgkampplakat med påskriften ”Demp lønnsveksten” vil ikke trekke velgere. Lønnsveksten burde likevel vært et tema når politikerne diskuterer næringspolitikk og velferdsstatens utvikling. Lønnsoppgjør og inntektspolitikk er partenes ansvar, men politikerne må stille krav om at vi tar ansvar for en lønnsvekst som sikrer norske arbeidsplasser og et konkurransedyktig næringsliv.

Det er tross alt økonomisk verdiskapning som er selve grunnlaget for velferdsstaten.

2. Er det ikke snart på tide at arbeidstidsbestemmelsene tilpasses dagens arbeidsliv?

Som det står i den store boken: ”det er en tid for alt, og en tid til å gjemme, en til å kaste”. Når det gjelder arbeidstid, er det stort sett de samme arbeidstidsbestemmelsene som gjelder for advokatfullmektigene på Aker brygge i dag som gjaldt for industriarbeiderne på Akers mekaniske verksted på 50-tallet.

Vi hadde ikke hatt det arbeidslivet vi har i dag om ikke fremsynt arbeidslivspolitikk hadde regulert belastningene på arbeidstakerne. Men det er som sagt en tid for alt, og Norge er ikke lenger et industrisamfunn med far i døgnkontinuerlig skift og mor arbeidende hjemme.  Ca 50 prosent sier de ville ha bidratt med flere timer til arbeidslivet dersom de hadde hatt en arbeidstidsordning tilpasset sin livsfase og sine individuelle behov. Hele 48 prosent sier de heller vil ha fri på fredag enn 20 prosent lønnsøkning.

For å utløse den arbeidskraften vi trenger før den lykkelige babyboomen blir den noe mer krevende eldrebølgen, må arbeidstidsbestemmelsene tilpasses dagens behov og fremtidens arbeidsliv.  Politikerne bør tåle en diskusjon om bærekraftige arbeidstidsordninger som gjør at helse, miljø og sikkerhet står i sentrum, men der individuelle behov lettere kan håndteres samtidig som virksomhetens drift hensyntas.

3. Hvorfor er ikke sykelønnsordningen tema i valgkampen?

Sykelønn blir heller ikke tema i valgkampen, med unntak av diskusjonen om hvorfor det ikke blir tema. IA-avtalen utløper ved årsskiftet. Sykefraværet er ikke redusert med de tjue prosentene partene hadde som ambisjon i 2001, selv om man i flere virksomheter kan vise til gode resultater. 

Norge er på verdenstoppen i folkehelse og trivsel på arbeidsplassen.  Likevel har vi høyt sykefravær. Det er ikke dokumentert at vi har dårligere helse enn borgere i andre land – vi har bare høyere sykefravær. Mange mener at det vil hjelpe å endre sykelønnsordningen. Jeg mener vi må finne mer om årsaker til sykefraværet før vi velger tiltak. Hvorfor har kvinner for eksempel 65 prosent høyere sykefravær enn menn? Det må vi finne svar på før virkemidlene avgjøres. Det samme mønsteret går igjen uavhengig av yrke, utdanning, profesjon eller bedrift.  Kvinnelige renholdere, sykepleiere, bankfolk eller sjåfører er mye mer borte fra jobb på grunn av sykdom enn sine mannlige kolleger.

Men mest av alt: ”Det er en tid for å rive ned og en tid for å bygge opp”. Tiden er så absolutt inne for å rive ned mye av byråkratiet, skjemaveldet og rapporteringen lederne må bruke tid på i IA-arbeidet.

4. Hvor lenge skal vi vente før pensjonsforliket fra 2005 også blir gjort gjeldende i offentlig sektor?

Da Folketrygden ble innført i 1967, var den gjennomsnittlige levealderen for menn 71,5 år. Man kunne gå av med alderspensjon ved 70 år. Nå er gjennomsnittlig levealder 79,4 år for menn. Vanlig avgangsalder er 62 år.

Endringene som ble gjort i AFP for privat sektor i 2008 har bidratt til å styrke arbeidslinjen. Aldri har så mange over 62 år vært i arbeid. Arbeidstakere i privat sektor fortsetter å jobbe etter fylte 62 år, og mange tar ut pensjon samtidig. I offentlig sektor maktet ikke partene å bli enige om tilsvarende endringer i 2009. Her er den gamle offentlige tjenestepensjonen stort sett videreført. I den er det ikke mulig å kombinere arbeid etter fylte 62 år med uttak av pensjon. Resultatet er stikk motsatt av i privat sektor. Det lønner seg ikke å jobbe.

I tillegg er offentlig sektor proppfull av mer eller mindre meningsfulle særaldersgrenser.  Alle snakker om at vi må ha mer politifolk i gatene og i etterforskningstjeneste. Få snakker om at politifolk kan gå av med pensjon når de er 57 år. Det er ikke vanskelig å forstå at det i  noen yrker for 30-40 år siden var særskilte krav til fysiske forutsetninger som gjorde det relevant med særaldersgrense på 65 år. I dag er det gjerne annerledes. Det er for eksempel mindre fysisk krevende å jobbe i et lokomotiv med avansert IT-utstyr enn det var å føre et damplokomotiv. Likevel lever særaldersgrensene i beste velgående.

Levealdersjustering er det eneste tiltaket i pensjonsreformen som er implementert for ansatte med offentlig tjenestepensjon. Levealderjustering kombinert med særaldersgrenser som i mange tilfeller er utdaterte, gjør at en rekke av dagens unge aldri vil klare å få full pensjon. Har du særaldersgrense på 65 år i stillingen din, må du slutte når du er 65 år. Sånn er loven. Da vil dagens unge fremdeles ha opp mot ni år igjen før de får full pensjon. De er altså tvunget til å slutte før de når full opptjening, uansett om de startet karrieren da de var 24.

Ca 800 000 ansatte står utenfor pensjonsforliket, og har en pensjonsordning som ikke i tilstrekkelig grad gir forutsigbarhet for verken arbeidsgivere eller arbeidstakere. Politikerne burde diskutert hvordan de kan motivere partene i offentlig sektor til å ordne opp i dette.

 … og til slutt…

Samtidig må vi ikke glemme at det gjennomgående står bra til i norsk arbeidsliv. Ni av ti arbeidstakere trives på jobb. Vi har et likestilt arbeidsliv med høy sysselsetting og lav ledighet. Målet med den arbeidslivspolitiske debatten fremover må være at vi finner frem til virkemidler som gjør oss best mulig i stand til å møte fremtidens utfordringer. Retoriske og tilbakeskuende argumenter som at opparbeidede rettigheter ikke kan røres, må vike for løsninger som er bygget på dagens virkelighet og fremtidens behov.