Inntektspolitikk
Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektspolitikken. Ved at partene i arbeidslivet tar ansvar for inntektspolitikken har vi fått adgang til å påvirke rammebetingelsene for virksomhetene og utviklingen av samfunnet gjennom et nært samarbeid med regjeringen. Dette trepartssamarbeidet har sikret norsk arbeidsliv høy stabilitet og en fornuftig fordeling av verdiskapingen mellom bedriftseiere og arbeidstakere i over 50 år.
Viktig med en ansvarlig inntektspolitikk
Historisk bygger inntektspolitikken på at kapitalen og arbeidskraften fører forhandlinger om å dele bedriftenes verdiskapning. Offentlig sektor har imidlertid ikke økonomisk verdiskapning som hovedmål. Her er målsettingen blant annet å levere gode velferdstjenester til en fornuftig pris. Også den delen av næringslivet som har ansvaret for å forvalte store naturressurser har en noe avvikende logikk når det gjelder forhandlinger om verdiskapningen. Det samme gjelder de skjermede næringene i privat sektor, som utgjør en stor del av arbeidsmarkedet.
Inntektspolitikken bygger på to enkle forutsetninger. For det første skal de virksomhetene som er internasjonalt konkurranseutsatt, legge normen for hva den årlige lønnsveksten i samfunnet skal være. Det er dette som benevnes frontfaget. Innholdet av dagens «frontfag» er de forutsetningene partene i de innledende forhandlingene legger til grunn for hva som kan tåles av lønnsvekst for å sikre fortsatt konkurransedyktighet, og at denne lønnsveksten balanseres mot de andre delene av den økonomiske politikken som renter, valutakurs og balansen i statsbudsjettet.
Den andre forutsetningen bygger på at det skal være balanse i arbeidsmarkedene. Dette gjelder konkurransen om arbeidskraft mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer, herunder offentlig sektor. Dette innebærer at den lønnsveksten de mest produktive og internasjonalt konkurranseutsatte virksomhetene kan tåle, også skal gjelde for resten av arbeidslivet som en slags kollektiv inntekstregulering gjennomført med tariffavtalene som det viktigste virkemidlet. Konsekvensen av denne reguleringen er at det heller ikke skal bli for store lønnsforskjeller mellom privat og offentlig sektor.
I 2013 avga Holdenutvalget (Holden III) sine råd om hvordan frontfagslogikken skulle styrkes. Etter 2013 har frontfagets inntekstregulerende effekt fungert meget presist. Vi ser imidlertid at frontfagets logikk utfordres av flere aktører, særlig blant grupper i offentlig sektor som kommuniserer et ønske om en mer markedsbasert, men kollektiv lønnsregulering, hvor argumentasjonen er knyttet opp mot bemannings- og rekrutteringsutfordringer. Spekter mener at frontfagsmodellen er det viktigste virkemiddelet for å sikre en lønnsvekst som er tilpasset den økonomiske situasjonen, og er opptatt av at finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken må arbeide sammen. Det er derfor positivt at Spekter har fått gjennomslag for at regjeringen skal nedsette et utvalg som vurderer frontfagsmodellen og hvordan den virker i dagens økonomiske situasjon. Et slikt arbeid vil kunne bidra til å styrke legitimiteten til frontfaget.
Spekter vil ha høy oppmerksomhet rundt inntektspolitiske problemstillinger, og ta nødvendig initiativ til at det iverksettes tiltak og aktiviteter i trepartssamarbeidet, dersom frontfagets legitimitet fortsatt utfordres.
Tariffavtalene må være relevante og hensiktsmessige
I tillegg til at frontfaget videreføres som et viktig prinsipp for den videre inntektspolitikken, må også tariffavtalene være hensiktsmessige.
Tariffavtalene bygger historisk på en tradisjon med like lønns- og arbeidsvilkår i samme bransje. For arbeidsgiverne var det fordeler ved å unngå for stor lønnskonkurranse mellom bedriftene, og for arbeidstakerne var det fordeler ved å kunne koordinere sine krav. Dette innebærer imidlertid også at tariffavtalene i liten grad blir tilpasset behovene i den enkelte bedrift. Spekter har derfor valgt en annen hovedmodell. I Spekters forhandlingsmodell har hovedorganisasjonene sentralt et overordnet ansvar for å koordinere. I tillegg skal hovedtyngden av lønns- og arbeidsvilkårene forhandles lokalt i den enkelte virksomhet.
Erfaringen gjennom 30 år viser at Spekters modell har vært godt egnet til å ivareta det inntektspolitiske ansvaret og unngå utstrakt arbeidskamp.
Spekter vil arbeide for at den norske samarbeidsmodellen videreutvikles og styrkes med tariffavtalen som virkemiddel. Dette forutsetter at tariffavtalene endres og utvikles, slik at de fortsatt blir etterspurte virkemidler av ledelsen og de tillitsvalgte i den enkelte virksomhet. Det som reguleres i tariffavtalen må ikke stå i veien for at virksomheten kontinuerlig utvikler sin produktivitet og markeds-, kunde- og brukertilnærming.
Spekters styre har vedtatt nulltoleranse mot ulovlige aksjoner i medlemsvirksomhetene. I Spekters virksomheter vil slike aksjoner ofte være knyttet til uenighet i omstillingsprosesser. Fagforeningene må påvirke gjennom de medvirkningsordningene som er avtalt, og gjennom de demokratiske prosessene alle borgere har mulighet til å bruke.
