spekter.no>Spekter mener>Verdig avgang for AFP-ordningen
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter (foto: Thomas Haugersveen)
Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter (foto: Thomas Haugersveen)

AFP-ordningen bør gis en verdig avgang og erstattes av noe bedre, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegg i Dagens Næringsliv 22. mai 2017 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

En 62-åring jeg kjenner, fortalte gledesstrålende at han hadde oppdaget at han hadde rett på Avtalefestet pensjon (AFP). På kontoen hans tikket det nå månedlig inn flere tusen kroner i tillegg til hans millionlønn. I likhet med 95 prosent av de ansatte i bedriften, er han verken organisert eller omfattet av tariffavtale. Fire kolleger hadde imidlertid krevd og fått tariffavtale, og vips, så var bedriften «tariffbunden», og alle ansatte fikk rett til AFP fra 62 år og livet ut.

En annen 62-åring så frem til å slutte med AFP ved 62 år, etter å ha vært fagorganisert i årevis og jobbet i samme butikk med tariffavtale i over ti år. Rett før 60-årsdagen ble butikken nedlagt, og hun fikk jobb i nabobutikken, som ikke var tariffbunden. Vips, så mistet hun alle opptjente AFP-rettigheter. I stedet for å få den såkalte «verdige avgangen» fra arbeidslivet som AFP skulle være, ble hun uførepensjonert.

Da LO-leder Leif Haraldseth, arbeidsgivergeneral Egil Myklebust og statsminister Gro Harlem Brundtland i 1988 ble enige om å innføre AFP, var det nettopp for å gi «sliterne» en «verdig avgang» fra arbeidslivet. Bare halvparten av menn over 50 år var i arbeid, mye fordi nedbemanningen i industrien hadde gått raskere enn omstillingen til nye jobber. Dette hadde gitt en sterk økning i antall uføre, siden retten til alderspensjon først gjaldt fra fylte 67 år.

Også partene i offentlig sektor innførte AFP. Her valgte man imidlertid en løsning som i realiteten ga rett til full offentlig tjenestepensjon fra 65 år. Offentlig sektors AFP-ordning ble dermed betydelig mer kostnadskrevende enn privat sektors. Den tilgodeså også de høyest lønnede offentlig ansatte, som fikk langt mer i offentlig tjenestepensjon hvis de forlot arbeidslivet ved 65 år, enn de ville ha fått med privat sektors AFP.

Fra 2011 ble privat sektors AFP tilpasset ny folketrygd, med styrking av arbeidslinjen som bærende element. AFP som livsvarig påslag til den nye alderspensjonen ble innført. I offentlig sektor er gammel AFP-ordning fortsatt den samme. Lærere, sykepleiere og alle andre grupper i offentlig sektor som vi trenger sårt at jobber mer og lenger i årene fremover, har dermed ingen pensjonsincentiver til jobbe utover 65 år. Ergo er arbeidslinjen styrket betraktelig mer i privat enn i offentlig sektor.

Det er nå en langt større andel som slutter med AFP i medie- og finansbransjen enn det er i industrien og byggenæringen. AFP har alltid vært brukt som virkemiddel for å redusere bemanning. Staten betaler 1/3 og arbeidsgiverne 2/3 av kostnadene, og pengene øremerkes ikke arbeidsgivernes egne pensjonister. I enkelte bransjer har man stort innslag av unge arbeidstakere, og disse får lite eller ingenting tilbake for den AFP-premien som betales. De innbetalte midlene går dermed til å finansiere omstilling i enkeltbransjer og –bedrifter, hvilket vil si at AFP-ordningen langt på vei er en kollektivt finansiert og fordekt trygdeordning

Det er urettferdig at den som mister jobben rett før 62-årsdagen, også mister AFP-retten, selv om man har jobbet hele livet i en AFP-bedrift. Det er ikke bærekraftig at de ansatte i kvinnedominert offentlig sektor ikke har samme mulighet til å kombinere jobb og AFP som de ansatte i mannsdominert privat sektor. Min viktigste innvending mot dagens ordning, er imidlertid at AFP-kostnadene svekker bedriftenes interesse for å inngå tariffavtale, fordi tariffavtalen utløser AFP-kostnad for hele bedriften.

Norge trenger mer enn noen gang full oppslutning om det organiserte arbeidslivet. De midlene arbeidsgiverne og Staten i dag bruker på AFP, må vi diskutere om kan anvendes til å styrke den sosiale profilen i Folketrygden og tjenestepensjonene. Det må være et mål at levealdersjusteringen som snart får full effekt, ikke forsterker de sosiale skjevhetene ulik levealder i ulike grupper gir.

AFP-ordningen i sin nåværende form bør gis en verdig avgang og erstattes av noe bedre. Dette må være gjenstand for brede diskusjoner i trepartssamarbeidet fremover.