spekter.no>Spekter mener>Produktivitet, hva nå?
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas Haugersveen)
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas Haugersveen)

Finansministeren kikket alvorstynget ut over det fremmøtte pressekorpset og viftet med de 238 utredningssidene hun akkurat hadde fått i hånden av Produktivitetskommisjonens leder. «Det er et riktig tidspunkt å få diskusjonen om produktivitetsvekst på dagsorden, når vi står foran en varig strukturell endring av norsk økonomi», fastslo hun.

Innlegg i Ukeavisen Ledelse 26. februar 2016 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

Kommisjonsleder Rattsø ønsket lykke til. «Det er et spennende stoff, men antakelig litt tungt å jobbe videre med», var de oppmuntrende ordene han sendte med på veien. «Det handler om hvordan vi skal få mest mulig igjen for skattebetalernes penger, i en situasjon der budsjettene kan komme til å bli strammere », mente finansministeren.

Mer presist kan situasjonen vi står overfor neppe beskrives. Skal vi klare å opprettholde og utvikle velferdsordningen, må produktiviteten økes. Kraftig fall i oljeprisen, stigende arbeidsledighet og en flyktningkrise som også har nådd Norge, har gjort at mye har blitt annerledes på kort tid. Selv om vi har klart å bygge opp en oljeformue, har heller ikke Norge en Sareptas krukke vi bare kan øse penger fra. Den krevende situasjonen vi er inne i, kommer til å merkes i hele arbeidslivet.

Mange gode anbefalinger

Produktivitetskommisjonen gir mange innsiktsfulle beskrivelser og gode anbefalinger om hva som må til for å øke produktiviteten og bevare gode velferdsordninger. Blant annet slår den fast at det trengs nye løsninger knyttet til arbeidstid, utdanning og pensjon. På linje med Arbeidstidsutvalget, som la fram sin innstilling ved årsskiftet, argumenterer også Produktivitetskommisjonene for at arbeidstidsreglene bør endres. Når to offentlige utvalg i løpet av kort tid har konkludert med det samme, bør regjeringens vei til Stortinget med nødvendige lovendringsforslag være kort.

Det er også lett å være enig i kommisjonenes beskrivelser av potensialet for mer fristilling av statlige virksomheter og betydningen av bedre handlingsrom for lederne. At det er behov for nye løsninger knyttet til pensjon, er heller ingen overraskelse for noen. Det er avgjørende å få på plass pensjonsordninger som styrker arbeidslinjen, er økonomisk forutsigbare, bærekraftige og ikke virker mobilitetshindrende mellom privat og offentlig sektor. I den sammenheng bør også aldersgrensene gjennomgås og samordnes, og særlig bør særaldersgrensene i offentlig sektor vurderes. Det er også verdt å merke seg at kommisjonen anbefaler at såkalte seniorgoder avvikles. De bidrar, som forskere allerede har slått fast, ikke til at folk står lenger i jobb. God seniorpolitikk handler om å legge til rette for tilstedeværelse på jobb, samt utvikling og opplæring som gir mestring.

Hva med den enkelte virksomhet?

Det hviler utvilsom et stort ansvar på politikerne og de sentrale partene i arbeidslivet for å tilpasse Norge til en ny tid. Bærekraft er som kjent ikke noe man vedtar, det er et resultat av det man gjør.

Produktivitetskommisjonen gir mange gode og relevante innspill til hvordan de overordnede rammebetingelsene og reguleringene må endres for å kunne styrke produktiviteten. Samtidig har den i liten grad omtalt hva som må gjøres i den enkelte virksomhet. Det er et paradoks, med tanke på at produktivitetsvekst ikke kan vedtas på makronivå. Den skjer i mikro. Det er i samspillet mellom ansatte, tillitsvalgte og ledere på den enkelte arbeidsplass de kreative ideene og løsningene primært kommer.

Inspirasjon å hente i Hovedavtalen

I Norge har vi lang tradisjon for å samarbeide i tøffe tider. Hovedavtalen fra 1935 var et fellesprosjekt som dannet ramme for hva man skulle gjøre i den enkelte bedrift etter en periode med mange streiker og dramatisk produktivitetssvikt. Tanken var at de ansatte gjennom medinnflytelse og samarbeid skulle bidra til å sikre økonomiske forutsetninger og bærekraftig utvikling av virksomheten, trygge og gode arbeidsforhold og gode resultater til beste for både bedriften og de ansatte.

Det bør være inspirasjon å hente for både sentrale og lokale parter i denne kjerneteksten av Hovedavtalen. Med tanke på at produktivitetsveksten i Norge de ti siste årene bare har vært på i snitt 0,8 prosent, mens den var på 3 prosent i snitt de tjue årene forut, er det grunn til å spørre om den delen av Hovedavtalen som handler om å sikre verdiskaping og produktivitet har fått like mye oppmerksomhet som den som handler om å sikre rettigheter, regulering, vern og velferd. Til tross for at produktivitetsveksten er redusert, har for eksempel lønnsveksten i Norge de siste 10 årene vært langt større enn hos våre handelspartnere.

På tide å lete etter kostnadsdrivere

Når vi snart går inn i vårens tarifforhandlinger, er det mer enn lønnsmoderasjon som bør være tema. I alle tariffavtaler bør partene lete etter bestemmelser som virker hemmende på produktivitetsveksten, eller som tiden har løpt i fra. Som finansministeren påpekte, handler det om å få mest mulig igjen for skattebetalernes penger når de offentlige budsjettene strammes inn. Offentlige virksomheter er altså på ingen måte er fritatt fra omstillingen. Det vil bli satt press på hvordan de offentlige ressursene anvendes. Ledere, tillitsvalgte og ansatte som produserer velferdstjenester med fellesskapets midler, bør derfor ha ambisjoner om å være blant norgesmesterne i produktiv produksjon.

For mange norske arbeidsgivere og arbeidstakere, kan valget i ytterste konsekvens stå mellom å øke produktiviteten for å bevare arbeidsplasser, eller å opprettholde kostbare tariffestede ordninger som ikke er tilpasset de behovene bedriftene har i dag og oljesmurte velferdsgoder som har vært mulig å innføre i gode tider. Slike valg har de fleste i Norge vært herlig forskånet fra i mange år, men vi må alle ta innover oss at den gylne perioden er over for denne gang.

Produktivitetsvekst skjer i den enkelte virksomhet. Det er ledere og ansatte der som må sikres rammebetingelser og handlingsrom til å løfte arbeidslivet videre.