spekter.no>Spekter mener>Ledelse etter Ingebrigt Davik

«Hit eit steg, og dit eit steg», sang Ingebrigt Davik på Barnetimen for de minste i gamle dager. Sangen handlet om førsteklassingens vei til skolen. Turen tok lang tid, og det var mye frem og tilbake. Refrenget om «hit eit steg og dit eit steg» passer godt også i sangen som burde vært skrevet om en del lederes hverdag, skriver Anne-Kari Bratten i DN.

Innlegg av Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 21. november 2016

I populærlitteraturen om ledelse, har den ideelle leder klar strategi, sørger for fremdrift, er konsistent, vingler ikke, og holder fast ved målet selv om omgivelsene skifter. Hverdagen for mange ledere er imidlertid mer preget av deltakelse i et realityshow med uventede utfordringer på løpende bånd.

I forskningsrapporten «Lederes handlingsrom i statlige aksjeselskap og helseforetak» dokumenterte professor Tom Colbjørnsen at mange opplever forventninger om at de skal avvente beslutninger til de har oppnådd konsensus. Så mange som 35 prosent av sykehuslederne sier det er forventet av dem at de ikke bestemmer før ALLE er enige. Alle vet at det er lettere å gjennomføre beslutninger som det er oppslutning om, men hvis du som leder blir målt på om alle de tjue fagforeningene i sykehuset er enige i det du mener er rett å gjøre, blir det mye «hit eit steg og dit eit steg» mellom ulike tillitsvalgte for å finne kompromisser. Hvis du også i samme prosess skal ta «hit eit steg dit eit steg» til omkringliggende kommunestyrer for å forsikre deg om at ALLE der også er enige, tar beslutningene tid.

Også ledere utenfor helsetjenesten må gå «hit eit steg, dit eit» steg» nedover sin ledervei. Konserndirektør Gro Bakstad i Posten fortalte nylig om hvordan Postdivisjonen i Oslo, Akershus og Østfold må samarbeide med hele 55 NAV-kontorer når de trenger hjelp til å få sykemeldte tilbake i arbeid. Posten har solid kunnskap om hva som virker og ikke virker i sykefraværsarbeidet, men kan likevel ikke regne med å få brukt erfaringer fra samarbeid med ett NAV-kontor i møte med NAV-kontoret i nabokommunen. Eller kommunen bortenfor der. «Hit eit steg, og dit eit steg».

Øystein Børmer, sjefen i Direktoratet for økonomistyring, skrev i sin blogg at ledere som får kritikk fra Riksrevisjonen, ikke på autopilot bør rette opp i henhold til anførslene hvis funnene ikke er kritiske. Revisjonen plukker ut enkeltområder, i tråd med god revisjonspraksis. Lederen må imidlertid ta helhetsansvar. At Riksrevisjonen har funnet at noe på et enkeltområde kan forbedres, betyr ikke at det automatisk må rykke frem i køen av saker lederen skal prioritere. Omdømmerisikoen ved å ikke automatisk rette opp et enkeltfunn, er imidlertid for stor. Resultatet kan bli at langsiktig utviklingsarbeid må vike, og at ressursene ledes for smalt i én retning. Det er ikke lett for lederen å holde fast ved det langsiktige, når det forventes at man skal kaste alt man har i hendene, som Børmer skriver, for å rette opp i alt Riksrevisjonen kommer over. «Hit eit steg og dit eit steg».

Veien er likevel lengst for ledere som har ansvar for å lage arbeidsplaner der driften går døgnkontinuerlig. Når turnusen skal settes opp for de neste månedene, må lederen risikovurdere planen og sikre at den tar hensyn til HMS, individuelle behov og kompetanse. Deretter skal den drøftes med de tillitsvalgte. I de fleste helsevirksomheter, vil lederen i en slik drøfting få nei. Lederen må dermed omarbeide planen slik at den for eksempel tilfredsstiller det til enhver tid gjeldende landsmøtevedtak i en fagforening, for eksempel at ingen skal arbeide oftere enn tredje hver helg. Det er årlig minst 20 000 forhandlingsarenaer bare i norske sykehus for å få lagt turnuser. I stedet for å følge opp Arbeidstidsutvalgets forslag, setter Regjeringen ned nok et utvalg der partene skal diskutere en sak der alle posisjoner er flombelyst. I mellomtiden skal lederne gå «hit eit steg, dit eit steg».

Av og til bør vi sende en varm tanke til de lederne som i konsensusens tegn hver eneste dag går «hit eit steg og dit eit steg» for å håndtere stort og smått, og som dermed er så viktig for arbeidslivsmodellen vår.