spekter.no>Spekter mener>Barnehagebarn nok til alle

Private aktører har vært avgjørende bidragsytere for tilnærmet full barnehagedekning. Det er noe uendelig trist over en offentlig debatt som dreier seg om vi nå skal ditche de som har bidratt til noe så verdifullt, skriver Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten.

Innlegg i Dagbladet 31. mai 2017 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Blant mine første minner, er TV-reportasjer i svart-hvitt av svært langhårede menn med fotformsko og Sigrun Berg-skjerf som trillet barnevogn og gikk i demonstrasjonstog under parolen «Daghjem til alle». Vi var ikke så glade i menn som ikke tok seg råd til å barbere seg og klippe håret i min familie. Men da daghjemdemonstrantene marsjerte på TV, slo mine ellers svært så konservative foreldre i bordet så Mokkabønnene og kaffekoppene hoppet, og var noe så uvanlig som hjertens enig i en parole fra et demonstrasjonstog.

På midten av 70-tallet var det ikke vanlig at både mor og far jobbet, slik mine foreldre gjorde. Vi barna var plassert hos den ene snille dagmammaen etter den andre. Utover høy grad av forutsigbarhet i måltidenes tidspunkter, var det pedagogiske tilbudet der begrenset til at vi lekte ute når det var sol, og vi lekte inne når det var regn. Dagmamma´n ble ikke målt på om hun hadde ukeplan med pedagogisk innhold, men hun så til at vi ikke sprang ut i gata, og hadde ellers førstehjelpsskrin og Pyrisept.

Det året jeg begynte på skolen, fikk lillebror plass i et helt nytt daghjem, og jeg var kjempemisunnelig på alt de gjorde der. Det var ikke én dag – i hvert fall ikke slik jeg husker det nå – at han ikke kom hjem med enten potettrykk på kanvas, produkter i pappmasjé eller brukte bruskorker støpt i gips.

Det er visst ingen som helt vet om det var utbygging av barnehager, eller «daghjem» som det het på 70-tallet, som førte til at flere og flere kvinner begynte å jobbe. Kanskje ble det heller press på å bygge barnehager fordi damene begynte å jobbe. Uansett hva som kom først, var damenes marsj ut i arbeidslivet med medfølgende økonomisk selvstendighet, raskere enn kommunenes evne og vilje til å prioritere barnehageutbygging.

Selv da jeg selv for bare 20 år siden trengte barnehageplass til mitt første barn, var det helt utenkelig at ett- til treåringer fikk kommunal plass i min hjemkommune. De fleste av nabobarna var enten hjemme hos mor som hadde ulønnet permisjon, eller de var hos dagmamma som ikke hadde noe forhold til innberetning av verken inntekt eller skatt. Heldigvis fikk lille Mari plass i en privat barnehage, der det var orden på både skatteoppgaver og potettrykk, slik at både pappa´n og jeg kunne jobbe.

Det var først da Øystein Djupedal fra SV og Fremskrittspartiets Siv Jensen fant hverandre i Finanskomiteen og ble enige om et overraskende, men svært gledelig, barnehageforlik i 2003 at det virkelig ble fart på barnehageutbyggingen i Norge. På få år gikk barnehagedekningen fra 60 prosent til 90 prosent, og i samme periode sank andelen småbarnsmødre som jobbet deltid fra 45 prosent til om lag 30 prosent. I 2017 rapporteres det fra de fleste kommuner om tilnærmet full barnehagedekning.

En av de viktigste årsaker til den sterke økningen i barnehageplassene, var at private små og store aktører investerte i bygging. I forvissning om at det så til de grader var et marked for nye plasser, og fordi de visste at forliket på Stortinget innebar at de kunne påregne kommunale tilskudd, var det mange som investerte private penger. Flere av disse er kvinnelige gründere. I dag er over 3000 av landets 6000 barnehager private.

Foreldreundersøkelsen fra Utdanningsdirektoratet for 2016 viser at de aller fleste er godt fornøyd med barnehagetilbudet – enten barnet går i en privat eller kommunal barnehage. Samtidig viser undersøkelsen at foreldre med barn i private barnehager, er mer fornøyd med lokaler, leker og utstyr enn foreldre med barn i kommunale barnehager. Det samme gjelder mattilbudet, 46 prosent er svært fornøyd med mattilbudet i private barnehager, mens andelen er 34 prosent i kommunale.

Kvalitetsmålinger og brukerundersøkelser viser dermed at de private ikke på noen måte står tilbake for de offentlige, snarere tvert imot. De ansatte i både kommunale og private barnehager er omfattet av tariffavtaler, og har blant markedets aller beste pensjonsløsninger.

Likevel ser vi at enkelte partier og noen fagforeninger bruker helt urimelig og urettferdig retorikk mot de som har investert private penger for å bidra til at Norge har kunnet bygge opp noe så unikt som et samfunn med full barnehagedekning. Ord som «velferdsprofitør» blir brukt, og noen har til og med som mål at det ikke skal være lov å gå med overskudd i barnehagedrift. Det er for meg en helt ubegripelig innfallsvinkel.

«Overskudd» er selvsagt helt nødvendig for å kunne styrke barnehageeiernes evne til vedlikehold, fornyelse og ikke minst finansiell kapasitet til å bygge nye barnehager. Langt viktigere er det imidlertid at hvis ikke private penger hadde blitt brukt til å bygge barnehager, hadde vi hatt langt færre barnehageplasser enn vi har i dag. Færre kvinner hadde kunnet delta i arbeidslivet i heltid, og dermed hadde vi hatt mindre arbeidskraft til både privat og offentlig sektor. Vi hadde hatt mange flere kvinner uten lønnet arbeid, og dermed uten økonomisk selvstendighet. Ikke minst hadde vi hatt færre unger som starter på skolen med ranselen full av sosial kapital, og med kunnskaper om så mye mer enn 70-tallets potettrykk, fordi barnehager er pedagogikk, ikke bare tilsyn.

Private aktører har vært avgjørende bidragsytere for tilnærmet full barnehagedekning. Det er derfor noe uendelig trist over en offentlig debatt som dreier seg om vi nå skal ditche de som har bidratt til noe så verdifullt.

Den neste revolusjonen når det gjelder barnehager, må være hvordan man kan bruke prissystemet for å sikre at også den siste lille andelen barn som ikke går i barnehage, får et tilbud. Det er det diskusjonen bør dreie seg om, ikke om hvordan man kan strupe barnehageeiere som har investert kapital, innsats og kunnskap for å sikre en så helt avgjørende komponent i likestillings,- arbeidsmarkeds- og integreringspolitikken. Det er barnehagebarn nok til alle.