spekter.no>Spekter mener>Så tar vi det derfra
Anne-Kari Bratten, administrerende direktrør i Spekter (foto: Vidar Ruud/Scanpix)
Anne-Kari Bratten, administrerende direktrør i Spekter (foto: Vidar Ruud/Scanpix)

-Den vestlige verdens postmoderne svermerier om null feil truer norske ledelsesidealer, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innelegg i Dagens Næringsliv 14. januar 2019 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

Det vanskeligste var ikke å lære seg norsk, men å forstå hva sjefen mente når han hele tiden sa «Så tar vi det derfra». Slik oppsummerte en utenlandsk arbeidstaker sine første måneder på den norske arbeidsplassen. Sjefen hadde forklart grovt og overordnet om problemstillingen, før han smilende sa «Så tar vi det derfra. Lykke til!» Ikke hadde hun fått noen frist, og ikke hadde hun fått noen detaljert instruks om fremgangsmåte.

Noen vil si hun ble overlatt til seg selv. Hun selv konkluderte med at hun var blitt vist tillit til å løse oppgaven slik hun selv mente var best. For henne sto dette i kontrast til den mer detaljerte og regelorienterte ledelsen hun var vant til fra sitt hjemland.

Både vi praktikere og ledelsesforskerne vet godt hva slags ledelse som funker i Norge: Høy tillit, små forskjeller, mye medvirkning. Slik har vi skapt et produktivt og omstillingsdyktig arbeidsliv der ni av ti trives på jobb. Helt siden samarbeidsprosjektene på 60-tallet, er psykologiske jobbkrav som variasjon, utviklingsmuligheter, faglig ansvar og selvstendighet fremdyrket som ledelsesidealer. I Norge er «Så tar vi det derfra»-prinsippet god ledelse. Selvstendige, trygge medarbeidere tar gode beslutninger på egen hånd og i samarbeid med andre.

Ledelse på norsk er ikke bare en instruksrelasjon mellom sjef og ansatt, som i mange andre land. I Norge tar vi også utgangspunkt i relasjonelle forhold mellom leder og medarbeidere, og i konstruktiv og kritisk tenkning mellom medarbeiderne selv. Nye generasjoner ledere og medarbeidere bør absolutt fortsette med slikt samarbeid, og man skulle tro at grunnlaget var lagt: Allerede fra barnehagen, skal barna kunne medvirke i egen hverdag, og et flertall av niendeklassingene oppgir at de har deltatt i beslutninger om hvordan skolen deres drives.

Litt synd er det imidlertid at ingen av de mest brukte lærebøkene i skolen nevner den norske samarbeidsmodellen. Dermed overlates ungdommens introduksjon til arbeidslivet til hva Netflix pusher på oss av vidløftigheter fra amerikansk arbeidsliv. Med tanke på at arbeidslivet fremover i enda større grad enn i dag også skal integrere arbeidstakere med en annen bakgrunn enn den «typisk norske», er det avgjørende med høy oppmerksomhet på tilliten som har gitt oss høyproduktivitet og høy trivsel.

Den postmoderne, vestlige verdens ideer om null feil og høy risikoaversjon, er også trusler for våre ledelsesidealer. Det er ikke lett å lede etter de tillitsbaserte «så tar vi det derfra»- og «gjør det på den måten du mener er best»-prinsippene hvis internrevisjonen eller Huttetu-tilsynet står klar med funklende nye manualer de skal sjekke om du har fulgt til punkt og prikke.

Selv om vi er gode på effektivisering, er det også mange ledere som gir uttrykk for at digitaliseringens tidsalder også er akselerasjonens tidsalder. Alt går raskere enn før, teknologiutviklingen oppfattes som mer komplisert, og dermed mer utfordrende for den norske ledelsesmodellen. Autonomi må nødvendigvis vike i møte med kravet om å følge prosedyren som teknologien fordrer – ellers blir ikke teknologien effektiviserende.

Svaret er likevel ikke å interessere seg for europeiske, eller fri og bevare meg vel, amerikanske ledelsesmetoder. Fagbevegelsen øker også sin relevans overfor lederne hvis de bidrar konstruktivt og kompetent når ny teknologi i økt grad skal innføres. Agenda skrev klokt om hva som kan bidra i notatet «Den norske lederen» fra mai 2018: «Tillitsvalgte må i større grad involveres også i nye typer endringsprosesser som digitalisering bringer med seg. Det krever også god skolering av tillitsvalgte fra fagbevegelsens side.»

Det hører med til historien at vår venninne, som raskt ble introdusert for den særnorske «Så tar vi det derfra»-ledelsen, brukte lenger tid på å beherske kodeksen for når og hvor man sier «hei» til fremmede. Hun har skjønt at på søndagstur i marka sier alle hei til hverandre, men slik løssluppen hilsing må ikke finne sted i heisen på kjøpesenteret. Det skulle tatt seg ut!