Innlegg av Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 9. januar 2017

Nå kommer vinteren, sa sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale i fjor, og visste at «Winter is coming»-frasen i Game of Thrones er svært dyster. Når Olsen finsliper på årstalen 2017, kan han konstatere at selv om de folkevalgte er enige i at situasjonen i norsk økonomi tilsier hardere prioriteringer, er det lett å sortere køen av særinteresser som er villig til å la akkurat sin sak vike.

Prioritering er en vanskelig lederoppgave, særlig for folkevalgte ledere som fremover ikke bare kan prioritere opp, men også må prioritere ned. Heldigvis finnes det potensielle nedprioriteringssaker. Selv om Hamars 27.000 innbyggere fortjener alt godt, synes for eksempel planene om hele fem toplans avkjøringskryss fra motorveien i overkant, når hvert kryss koster 60-100 millioner kroner. Frankfurts nesten 700.000 innbyggere har like mange avkjørsler fra sin motorvei. På drøyt fire mil mellom Kolomoen til Moelv er det planlagt 11 slike kryss, selv om lokalveinettet er fullt brukbart for lokal trafikk.

Solbergtårnet rasteplass ved E6 i Østfold er åpenbart verdt de arkitektprisene den har fått etter at den kostet 50 millioner kroner å bygge i 2010. Det er så vidt jeg kan bedømme intet å utsette på det kanadiske, kvistfrie sedertreet som er anvendt. Kommer man seg på toppen av tårnet, ser man E6 og jordene rundt, i tilfelle man ikke hadde sett nok av E6 og jordene rundt på vei dit.

Et annet eksempel finner vi på en internatskole i Hattfjelldal, der den siste internateleven gikk ut døren i 2011. Selv om Regjeringen også i fjor foreslo å kutte ut støtten til internatskolen uten fastboende elever, fikk skolen bevilget millioner i revidert nasjonalbudsjett. Lærerne driver fjernundervisning til samiske elever, hvilket åpenbart er en riktig prioritering, men trenger prioritering av denne elevgruppen materialisere seg i å bevilge midler til et internat uten fastboende elever?

I et land der vi har vent oss til en høy offentlig velferd, er forventningene til hva det offentlige skal tilby fremover også høye. De som søker nye løsninger for å redusere kostnader og øke den samfunnsøkonomisk lønnsomheten, møter ofte motstand. Forutsigbart nok ble det for eksempel oppstandelse da «Nye veier» før nyttår foreslo å bygge motorveier uten lys. Til tross for at belysning på motorvei er et særnorsk fenomen, og at det ifølge Vegdirektoratet ikke er holdepunkter for at lysene gir økt sikkerhet, er kampen om lyktestolpene mellom Arendal og Tvedestrand neppe over.

I jakten på kostnadskutt, besluttet Nav i fjor å slutte med månedlige brev til trygdemottagerne om at penger var satt inn på konto. Det er investert betydelig i digitale løsninger, og et stort flertall av trygdemottagerne bruker internett, så Nav henviste til sin portal. Det ble det ramaskrik av. Nok et eksempel på at det er lettere å prioritere opp, enn å prioritere ned.

For å få et budsjett i balanse, går det imidlertid an å øke inntektene, ikke bare kutte kostnader. Dersom alle jobber heltid i 2060, vil det finansiere underdekningen i de offentlige budsjettene, slo Arbeidstidsutvalget i fjor fast. Dette ble fulgt opp av Produktivitetskommisjonen. Man kan ikke beordre folk til å jobbe heltid, men politikerne kan med fordel opprioritere sin interesse for tiltak som styrker arbeidslinjen. For eksempel kan ikke pensjonister fra offentlig sektor både jobbe og motta pensjon, slik pensjonister fra privat sektor kan. Prosessen med å endre offentlig tjenestepensjon er nå sendrektig at selv fagforeningene begynner å bli utålmodige. Da går det sakte, da.

En av Øystein Olsens forgjengere, sentralbanksjef Erik Brofoss, bekymret seg i sin årstale for nøyaktig 50 år siden for sildefisket. Det kommer ikke Olsen til å snakke om i sin årstale 2017. Brofoss pekte imidlertid på at forestillingen om hva som kunne utrettes hadde steget mer enn det realøkonomiske grunnlaget.

Han sa treffende: «Hva som først og fremst trengs, er en sanering av oppskrudde forventninger». Dette er et budskap som gjerne kan gjentas i årstalen 2017.