spekter.no>Spekter mener>Festen er over, men det er kake igjen
(Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

Selv om lønnsfesten er over, er det kake nok igjen til at vi med kløktige grep fortsatt kan være blant verdens beste land å leve i, skriver Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse.

Innlegg i Ukeavisen Ledelse 2. oktober 2015 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør Arbeidsgiverforeningen Spekter

I mange år har vi i Norge hatt en lønnsfest med historiske dimensjoner. De siste 10 årene har timelønnskostnadene i Norge økt med 56 prosent, den høyeste lønnsveksten i OECD og mer enn det dobbelte av økningen hos våre handelspartnere. Levestandarden har økt jevnt og trutt og norsk arbeidsliv har tilsynelatende klart å omstille seg til et stadig høyere kostnadsnivå.

Neste år anslår både Norges Bank og SSB at vi for første gang siden 1989 ikke vil ha reallønnsvekst i Norge. Men selv om lønnsfesten er over, har Norge så mange fortrinn som kan hjelpe oss gjennom krevende tider at vi fortsatt må kunne si at det er kake igjen. I motsetning til i en rekke andre land, har vi i Norge nemlig tradisjon for at myndighetene og partene i arbeidslivet løser de store utfordringene sammen og i konsensus. Det er en styrke vi vil komme til trenge i en tid der oljeprisen faller, omstilling er påkrevet og et grønt skifte skal gjennomføres.

Lønnsveksten må ned

Det er flere årsaker til at det nå er helt nødvendig å dempe lønnsveksten. Det økende norske kostnadsnivået har i flere år bekymret arbeidslivets parter, og for to år siden ga partene gjennom Holden III-utvalget tydelige råd som skulle sikre at lønnsveksten ikke ble høyere enn hva konkurranseutsatte bedrifter kunne bære.

Utvalget var også forutseende nok til å drøfte konsekvensene av et kraftig oljeprisfall, noe som skjedde bare et halvt år etter at utvalget avga sin rapport.

For lønnsdannelsen var det særlig ett råd som var viktig, og det var at frontfagsmodellen måtte forsterkes og videreføres. Modellen innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først og setter en norm for de andre sektorenes lønnsoppgjør. Dette sikrer at lønnsveksten ikke blir høyere enn hva norsk økonomi og norske virksomheter tåler. Et viktig virkemiddel er en tydelig kommunisert ramme fra frontfagets parter. Dette har etter Holdenutvalget gitt en dempet lønnsvekst sammenlignet med tidligere år.

For arbeidstakerne er høye lønnsoppgjør ikke nødvendigvis et gode. Det viktigste vil nemlig alltid være å sikre arbeidsplassene. Høye lønnsoppgjør kan også bli spist opp av sterk prisstigning slik man hadde tidlig på 80-tallet, med en lønnsvekst på 12 prosent og en prisvekst på 13 prosent.

Krevende når normen blir fasit

Frontfagets tydelige norm for de andre lønnsoppgjørene innebærer også noen utfordringer. Det blir et effektivt tak for oppgjørene, men det er svært vanskelig å lande oppgjør under denne normen, selv i virksomheter som definitivt hadde trengt det for å kunne sikre videre drift. Dette gjelder både sentrale og lokale oppgjør. Prioritering mellom enkeltforbund og ulike arbeidstakergrupper blir krevende, selv om Holdenutvalget pekte på at nettopp det er en forutsetning, og at manglende prioriteringer på sikt kan gi nye lønnsspiraler. Resultatet kan bli at det blir vanskelig å endre de relative lønnsforskjellene mellom grupper, noe som også vil kunne forsinke et lønnsmessig mer likestilt arbeidsliv mellom kvinner og menn.

For de fleste arbeidstakere vil en lav reallønnsvekst i dagens situasjon ikke oppleves som spesielt krevende, siden rentenivået også har falt de senere årene og nå er på et rekordlavt nivå. Fristelsen til å lånefinansiere en ytterligere velstandsvekst kan da bli stor, og både pengepolitikken og finanspolitikkens aktører må ta dette i betraktning i sine vurderinger.

Pensjon på agendaen

Selv om alt tegner til et moderat lønnsoppgjør neste år, blir det neppe et enkelt oppgjør. Det er ikke bare den økonomiske rammen som er forhandlingstema. Pensjonsspørsmålet vil også stå sentralt. Partene i frontfaget skal før oppgjøret utrede spørsmål knyttet til bedriftenes tjenestepensjonsordninger med utgangspunkt i innskuddspensjonsloven. Allerede i 2008 avtalte dessuten partene i privat sektor en full evaluering av AFP-ordningen i 2017. Dette kan derfor også bli tema i neste års oppgjør.

Det gjenstår også mye før pensjonsordningen i offentlig sektor fullt ut er tilpasset prinsippene i pensjonsreformen. Et av hovedelementene i pensjonsreformen er et pensjonssystem som stimulerer til arbeid fremfor pensjonering. I privat sektor ser vi nå en sterk økning av arbeidstakere som velger å fortsette å arbeide etter fylte 62 år. I offentlig sektor er økningen langt mer beskjeden. Årsaken er at man i offentlig sektor har liten pensjonsgevinst på å fortsette i arbeid etter at man har fått full opptjening (30 års tjeneste). I privat sektor kan man også ta ut pensjon samtidig som man arbeider videre. Denne muligheten har man ikke i offentlig sektor.

I den offentlige tjenestepensjonsordningen er det også svært mange stillinger med særaldersgrenser. Det gir ikke bare rett til høye pensjonsytelser fra en lavere alder enn hva som er vanlig ellers i arbeidslivet, men også en plikt til å fratre. Også systemet med særaldersgrenser stimulerer til pensjonering fremfor arbeid.

En annen stor svakhet ved offentlig tjenestepensjon er at den i stor grad låser ansatte til å forbli offentlig ansatte. Pensjonssystemene i privat og offentlig sektor er svært ulike og også innrettet slik at de direkte hindrer mobilitet mellom sektorene.

Partene ble enige om å levealdersjustere pensjonene i 2009, men samtidig ble alle født før 1959 unntatt. Det er viktig at partene i offentlig sektor nå viser ansvar og reformerer pensjonssystemet slik at det ikke er mobilitetshindrende, men stimulerer til arbeid og også blir en god pensjonsordning for yngre arbeidstakere.

Hva nå?

Så langt har norsk arbeidsliv på en god måte klart å omstille til en situasjon med lavere oljepris. Vi ser ubalanser i arbeidsmarkedet i regioner der oljevirksomheten betyr mye, men totalbildet er ikke spesielt urovekkende. Tall fra SSB de siste månedene gir imidlertid et bilde av en økende ungdomsledighet som kan bli utfordrende på sikt. Europeiske land med høy ledighet har i flere år slitt med spesielt høy ungdomsledighet. Det er viktig at vi hindrer en slik utvikling i Norge.

Et meningsfylt arbeid er viktig både for den enkelte og samfunnet. Med de demografiske endringene vi ser komme, er vi helt avhengig av flest mulig jobber mest mulig, lengst mulig og med riktigst mulig kompetanse. Også i mange innvandrergrupper er arbeidsdeltakelsen i dag alt for lav, noe som også bremser integrering i det norske samfunnet.

Det er viktig at vi nå tar inn over oss at oljeprisen kan forbli lav i mange år fremover, og at vi sikrer vekstkraft i andre næringer. Norge er en nasjon med økonomiske muskler til å møte en slik omstilling. Her må både finans-, penge- og inntektspolitikken bidra. Det er også mye å hente på produktivitetsfremmende tiltak. Solid trepartssamarbeid og samhandling mellom ledelse og tillitsvalgte på den enkelte arbeidsplass bidrar til produktivitet. Klarer vi å sikre økonomisk verdiskapning og økonomisk vekst, har vi også gode forutsetninger for å videreutvikle den velferdsstaten de fleste i Norge setter pris på.

Selv om lønnsfesten er over, er det med andre ord kake nok igjen til at vi med kløktige grep fortsatt kan være blant verdens beste land å leve i.