Statsviter Svenn Arne Lie karikerer mine meninger på det groveste i Klassekampen 26. oktober. Han trekker ut bruddstykker fra et møte i Civita, og søker å fremstille meg som en som mener at bunnlinjefokus er det eneste saliggjørende når det gjelder styring av offentlig sektor. Dette er selvfølgelig fullstendig feil.

Mitt poeng var at det fortsatt er potensial for å bedre den statlige tjenesteytingen, blant annet ved å skille ut mer i selvstendige, men fortsatt statlige eide selskaper. Erfaringene fra utskillingsprosessene på 90-tallet viser at det ledet til bedre tjenester og mer fornøyde brukere.  Det har også blitt bedre økonomisk styring, uten at den politiske styrbarheten er svekket. De færreste beklager for eksempel at Posten Norge AS nå gir staten inntekter, i motsetning til Postverket som var en utgiftspost på statsbudsjettet.

Jeg er også overrasket over at en statsviter som Lie klarer å mobilisere en så utagerende bekymring for mål og resultatstyring i offentlig sektor. Det er jo slik at vi ikke har noen sareptaskrukke vi bare kan øse ressurser fra. Skal vi sikre fortsatt høy oppslutning om den skattefinansierte velferdsstaten, er det helt avgjørende at det kan dokumenteres og måles at pengene som bevilges til ulike formål anvendes mest mulig fornuftig. Alternativet er ingen farbar vei. Det vil umuliggjøre politisk styring og prioritering, da et ukontrollert overforbruk ett sted, vil medføre behov for ofte smertefulle kutt et annet sted.

Jeg er en varm tilhenger og forvarer av en sterk offentlig sektor. Derfor er jeg tilhenger av produktivitetsutvikling og at pengene brukes mest mulig fornuftig i offentlig sektor. Hvis ikke vil tilliten til, og oppslutningen om, velferdsstaten forvitre. Det er det siste Norge trenger nå.

Tilsvar til Svenn Arne Lies innlegg i Klassekampen 26. oktober 2015: Jakten på bunnlinja.