Dagbladets kulturredaktør Geir Ramnefjell forsøker seg 5. mai på en redningsaksjon for sekstimersdagen ved å vise til at selv jeg i et Brennpunktprogram bekymret meg for sammenhengen mellom forbruk og miljøbelastninger. En arbeidstidsreduksjon er imidlertid det siste velferdsstaten trenger nå.  Utfordringen fremover er å sikre nok arbeidskraft til både økonomisk verdiskapning og velferdstjenester, samtidig som vi evner å redusere belastningen på miljøet.

Med de siste årenes elleville reallønnsvekst, blir det lettvint og tabloid når Ramnefjell og tidligere LO-leder Valla spør hva mer vi som enkeltpersoner skal kjøpe hvis vi tjener mer. De overser forskjellen på privat konsum og offentlig forbruk. Det offentlige forbruket vil uansett øke. Det vil kreve så mye arbeidskraft at vi må redusere deltid og sykefravær, inkludere flere som står utenfor arbeidslivet og jobbe lenger før vi går av med pensjon, slik at vi snitt jobber mer. Alternativet er at det offentlige forbruket reduseres - med lengre helsekøer, færre ansatte pr pasient, større skoleklasser og forsinket vei- og jernbaneutbygging som mulige konsekvenser.

Som argument for familienes behov for 6-timersdagen, viser Ramnefjell til at husholdningene nå bidrar med 70 timers arbeid pr uke, mot 45 timer etter krigen. Han overser at kvinnene i etterkrigsårene drev svært mye ulønnet omsorgsarbeid.  Oppbyggingen av offentlig sektor har ikke bare gitt omsorg med høy kvalitet, den har også gitt kvinner lønnsinntekt og selvstendighet.

I andre land må familiene nå ta tilbake noe av omsorgsarbeidet. Slik kan det bli i Norge også dersom vi ikke får nok arbeidskraft. Det vil være et alvorlig tilbakeslag for likestillingen.

Å redusere det offentlige forbruket med sikte på redusert nivå på velferdstjenestene er urealistisk i praktisk politikk. Sekstimerskampen bør derfor avsluttes en gang for alle. Engasjementet bør heller rettes mot å sikre en bærekraftig velferdsmodell, samtidig som vi reduserer belastningen på miljøet.