Av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Dagen for når vår åtteårige datter skulle i bursdag utkledd som et bær, nærmet seg med stormskritt.Hverken barnets far eller jeg hadde peiling på hvordan vi skulle lage et bærantrekk, og hadde vi vært kreative på kle-deg-ut-som-et-bær-fronten, hadde vi uansett ikke hatt tid. Karnevalshyllene på Nille hadde ingen bærseksjon, og selv ikke et besøk på Standard hadde ført frem.

Det gikk rykter om at mammaen til en av de andre jentene hadde sydd jordbærantrekk i helgen, og en annen mamma (med fri på fredag) hadde designet solbærkjole med hatt til. Jeg kjente på utilstrekkelighetsfølelsen, og så for meg hvordan vår førstefødte skulle være den eneste i bærbursdag utkledd som heks, Sabeltann eller harepus (de antrekkene hadde vi nemlig).

Med så ekte fortvilelse som bare en heltidsarbeidende tobarnsmamma med konstant dårlig samvittighet kan føle, måtte jeg innlemme vår datter i at vi dessverre var i big trouble to dager før den store bær-burdagshappeningen i Lommedalen.

Vår forstandige åtteåring så imidlertid rolig på pappa og meg og konstaterte: «Men jeg tar da bare på meg en blå genser og sier jeg er et blåbær!». Stemningen lettet like plutselig som tåkeskyene over Tverrelva en morgen i mars. Barnet var et blåbær, og jeg fremdeles en god mor.

Denne situasjonen har jeg minnet meg selv på senere når jeg ser alt jeg ikke rekker - og som det fra ulike hold forventes at moderne kvinner skal klare. Dagens kvinneideal om å være både yrkesaktiv, god mor, kjempegod venninne, medlem i vinklubb, kulturelt interessert, perfekt partner, slank og helårsbrun, samt gjerne løpe halvmaraton er uoppnåelig.

I tillegg skal det koketteres på Facebook – «Juhu, her går det unna – har levert ett barn på håndball og ett barn på speider"n, og nå er det SATS for mor før hjem for å pakke for venninnehelg i Barcelona.»

Det er faktisk en tid for alt. Prioritering må til, ellers sliter vi oss ut. Kvinners sykefravær er nå over dobbelt så høyt som menns. Det er selvsagt legitimt å jobbe deltid mens barna er små. Men ellers mener jeg at vi kvinner i tillegg til morsrollen vår, må prioritere arbeid. Å ha perfekt interiør og konstant rene vinduer får utstå til en annen fase i livet.

På 70-tallet var kvinnekampen retten til å arbeide for å få økonomisk selvstendighet. Er det slik at en ny kvinnekamp er retten til å slippe å jobbe?

Deltidsandelen hos kvinner som ikke har barn eller barn over 16 år har økt de siste årene. Har de nye kravene til vellykkethet ført til at arbeid prioriteres ned? Vi vil da virkelig ikke ha en ny kvinnegenerasjon med minstepensjonister?

Dessuten trenger Norge kvinnearbeidskraften når eldrebølgen snart skyller over landet som en evigvarende tsunami. Da kan ikke 40 prosent av kvinnene fortsette å jobbe deltid.

Jeg fikk min første lederjobb mens jeg var gravid med mitt første barn, og deltid har ikke vært mulig. Snarere har mine jobber innebåret mange overtidstimer med PC-en i fanget mens henholdsvis Mummitrollet, Sabeltann, Hannah Montana, One Direction og FIFA 14 i altfor rask rekkefølge har akkompagnert tastetrykkene mine.

Har jeg stått fast i animasjoner i Power Point har forresten aldri hjelpen vært langt unna med to datakyndige barn i samme rom. 

Bær-bursdagsepisoden er en god påminnelse når solen skinner på uvaskede vinduer, eller når det bare er en time til vi skal levere to fat muffins i idrettshallen.

Det er helt unødvendig at glasuren på muffinsen skal ha tre ulike farger. Det er faktisk bare tull med glasur i det hele tatt.

 

Innlegget er også publisert på budstikka.no