Hvorfor tror noen at morgendagens arbeidstagere vil finne seg i at tillitsvalgte, som ikke kjenner dem og som sitter på et hovedkontor i Oslo, skal bestemme hvor mye og når de skal jobbe? De har jo flyttet hjemmefra for å unnslippe slik overstyring. Og hvorfor skal vi tro at det i morgendagens arbeidsmarked vil være mulig å få noen til å ta på seg lederansvar for hundrevis av mennesker i en virksomhet med døgnkontinuerlig drift uten at de har siste ord når arbeidstidsplanene skal settes opp?

Når produktivitet og verdiskaping skal økes, hjelper det ikke å være master i kunnskapsledelse og vite hvordan man inspirerer den høyest utdannede generasjonen Norge har sett, dersom arbeidsmiljøloven samtidig vernes som en museumsskatt. Må it-eksperten maile hjemmefra med en kollega som står fast i applikasjonene klokken 22.30, må du som leder passe på at han ikke jobber igjen før klokken 09.30 neste formiddag. Vedder på at de ikke nevnte det for deg på masterstudiet i kunnskapsledelse. Vedder også et eksemplar av arbeidsmiljøloven av 1977 på at de heller ikke lærte dere som skal bli ledere innen industri, reiseliv, helse eller logistikk at dere bryter loven dersom dere lar noen ta tre søndagsvakter etter hverandre. Det er nemlig bare lov å avtale to søndager med den enkelte arbeidstager. Pass forøvrig også på at du ikke lar din kunnskapshungrige medarbeider som tar etterutdanning på tirsdag ettermiddag, jobbe inn tiden ved å jobbe 12 timer på mandag. Det er nemlig heller ikke lov.

Arbeidsminister Robert Eriksson har nylig foreslått noen helt moderate endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Høringsbrevet er åpent og inviterende, man kan ta stilling til flere ulike alternativer og ingen av forslagene er overraskende for dem som har lest Sundvoldenerklæringen. Selv synes jeg forslagene kunne gått lenger.

Fagbevegelsen og enkelte opposisjonspolitikere mener likevel vi nå har sett det velfungerende arbeidslivs endelikt. Noen uttalte at det vil bli fritt frem for kjeltringer ? en kommentar med komisk skjær siden Eriksson foreslår økte straffer for arbeidsmiljøkriminalitet samt å styrke Arbeidstilsynet. Yttergrensene for arbeidstid i loven vil heller ikke bli endret. Arbeidstilsynet får forsterket sin rolle, slik at fagforeningene ikke lenger har vetorett når det skal settes opp en helt ordinær gjennomsnittsberegnet turnus slik de har det i dag. Denne vetoretten er blitt brukt til å kjempe gjennom lønns- og arbeidsvilkår, særlig arbeid maks hver tredje helg. Dette har igjen vanskeliggjort effektiv drift, og muligheten for å tilby både heltid og fleksibel arbeidstid til arbeidstagere som ønsker det, slik arbeidsgiver er lovpålagt. Det er legitimt av en fagforening å kjempe for at medlemmene kun skal arbeide hver tredje helg, men det må gjøres i ordinære forhandlinger og ikke ved å misbruke den fullmakten arbeidsmiljøloven har gitt dem for å påse at en arbeidstidsplan ikke går på helse, miljø og sikkerhet løs.

Med regjeringens forslag fornyes, men også bevares arbeidsmiljøloven. Oppslutning om lov- og avtaleverk er avhengig av at vi endrer i tråd med samfunnsutviklingen. En stadig mer velutdannet arbeidsstokk kombinert med vår tradisjonelle høye omstillingsevne, krever mer moderne arbeidstidsbestemmelser. I en sterk arbeidsmiljølov må vernehensyn kunne kombineres med verdiskapningshensyn.

Jeg livnærer meg av tariffavtaler, holder taler om hvor viktig det er at både bedrifter og arbeidstagere organiserer seg, og jeg fremsnakker det egalitære Norge med sammenpresset lønnsstruktur. Jeg mener også ærlig og oppriktig at styrene må forstå verdien av ikke å holde lederlønnsbonanza når lønnsveksten generelt må dempes. Vi hadde ikke hadde hatt det samfunnet vi har der ni av ti trives på jobb om det ikke hadde vært for arbeidsmiljøloven, likestillingsloven og fremsynte politikere som etter krigen etablerte den norske modellen der alle skal med, alle skal bidra og ha sikkerhetsnett når vi trenger det. Det må kunne gå an å diskutere en høyst forsiktig modernisering av arbeidstidsbestemmelsene uten at vi går ned i skyttergravene og beskylder hverandre for enten å være museumsvoktere eller fremelske det brutaliserte arbeidslivet. Når de ansatte sitter der med touch-skjermene sine, kan ikke arbeidstidsregelverket være hugget i stein. Det er mangel på endring som kan føre til ctrl-alt-del for det organiserte arbeidslivet, ikke regjeringens moderate forslag om endring i arbeidstidsbestemmelsene.