spekter.no>Spekter mener>Fra IA til MOA

Om et drøyt år utløper IA-avtalen. I debatten om avtalens videre skjebne, bør fokuset rettes mot hvordan vi skal klare å mobilisere mer arbeidskraft skriver Lars Haukaas i Ukeavisen ledelse 2. november.

Vi må få en bred erkjennelse av de enorme arbeidskraftsutfordringer Norge har i årene fremover og at det så langt ikke er noe som tyder på at vi skal klare å øke arbeidsinnsatsen i tilstrekkelig grad. Avtalens navn bør derfor endres fra IA-avtale til en "Samarbeidsavtale for mobilisering av arbeidskraft" - en MOA-avtale. Med en MOA-avtale vil IA-arbeidet kunne forsterkes samtidig som vi kan jobbe mer målrettet og bredere for å mobilisere den arbeidskraften vi trenger for å sikre fremtidig økonomisk verdiskapning og en bærekraftig velferdsstat med universale velferdsgoder.

En viktig premiss for dagens IA- avtale har vært at sykelønnsordningen ikke skal endres. Sykefraværet har vært på vei nedover gjennom flere kvartaler, men må fortsatt karakteriseres som høyt sett på bakgrunn av andre utviklingstrekk ved den norske velferdsstaten. Forskerne som studerer sykefravær er enige i at et virkemiddel som åpenbart ville bringe fraværet videre nedover, er endringer i sykelønnsordningen. Ser vi på partienes utkast til stortingsvalgsprogrammer, ser det ikke ut til å være sterke politiske krefter for verken å avslutte IA-avtalen eller å endre sykelønnsordningen.

Viktig å lykkes med IA-avtalen

Som samfunn er vi tjent med en IA- avtale som fortsatt gir resultater, og rent økonomisk vil staten spare trygdeutgifter, selv om det også brukes en del midler på IA- arbeidet. Arbeidstakersiden har trolig kun fordeler av en ny IA- avtale dersom det forutsettes at den fortsatt skal beskytte mot innføring av karensdager og/eller reduserte ytelser ved langtidsfravær.

Arbeidsgiversiden er den parten i avtalen som har dratt det tyngste lasset i IA-samarbeidet, men dette har også gitt resultater. Det legemeldte fraværet har pr. 2. kvartal 2012 på nasjonalt nivå gått ned med 15,6 prosent sammenlignet med 2. kvartal 2001, og det ser ut til at målet om å øke den gjennomsnittlige avgangsalder med 6 måneder fra 2009 også vil nås. Dette er som kjent også en økonomisk gunstig utvikling for arbeidsgiversiden.

Forsterking og fornying

IA-avtalen har altså gitt resultater og den må både forsterkes og fornyes gjennom en ny MOA-avtale. Den vesentlige endringen må bestå i at vi leter mye bredere etter hvordan vi skal klare å mobilisere mer arbeidskraft. Sysselsettingstallene i Norge er høye. Ledighetstallene er lave. Men det er også et faktum at hver av oss leverer færre timer inn i arbeidsmarkedet. Vi har utviklet et så godt velferdssamfunn at vi som borgere har større muligheter til å ta egne valg enn det våre foreldre og besteforeldre hadde. Vi kan velge å delta i arbeidslivet samtidig som vi tar et stort omsorgsansvar på hjemmebane. Velferdssamfunnets tjenestetilbud for barn, unge og eldre har gjort det mulig. Vi kan velge å ha en aktiv fritid på utsiden av både jobb og omsorgsoppgaver. Økningen i reallønn og velstand har gitt oss denne muligheten. Valgfriheten øker og det var det som var meningen.

Samtidig er velferdsstaten avhengig av at vi har nok arbeidskraft til å produsere og levere velferdstjenestene, og at det er nok arbeidskraft som deltar i den direkte økonomiske verdiskapningen.

Innholdet i en revidert og forsterket avtale skal være konkrete virkemidler for å mobiliserer mer arbeidskraft. Her må det gjøres mer detaljerte analyser for å rangere og se på mulige bidrag fra ulike satsingsområder.

Viktige punkter i en MOA- avtale vil være:

  • Utvikle arbeidstidsordninger som bedre balanserer enkeltindividenes behov for deltakelse i arbeidslivet, omsorgsplikter og fritidsaktiviteter, slik at tilbudet på arbeid øker.
  • Analysere fakta og fastsette mål for å redusere den totale andel deltid (frivillig og ufrivillig) Arbeidet med å redusere sykefraværet generelt må fortsatt være fokus, men det må settes i verk nye tiltak slik at:
    • Vi får økt forståelse og innsikt i kvinners sykefravær.
    • IA-arbeidet videreutvikles til å handle om helsefremmende arbeidsplasser.
    • Fortsatt arbeide for å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen
    • Intensivere arbeidet med å integrere innvandrere slik at sysselsettingsgraden øker i denne delen av befolkningen.
    • Målrette arbeidet med å få flere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid gjennom aktiv oppfølging av jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne

En ny MOA-avtale må ha et utvidet perspektiv i forhold til dagens IA-avtale og sette søkelyset på langt flere utfordringer enn de som oppstår på selve arbeidsplassen. Vi vet at kun 20 til 40 prosent av fraværet skyldes forhold på jobben. Det betyr at mellom 60 til 80 prosent av fraværet skyldes andre forhold. For eksempel vet vi at 30 prosent av korttidsfraværet og 15 prosent av langtidsfraværet skyldes alkohol og at hver fjerde som gjennomgår et samlivsbrudd blir sykemeldt og i snitt varer sykemeldingen en måned.

Vi har behov for å forstå vårt eget velferdssamfunn bedre. Målet med en MOA-avtale må være å snu alle steiner og jobbe målrettet for å sikre at vi har nok arbeidskraft i årene fremover. Vi har rett og slett behov for en avtale hvor vi minner hverandre om at det er arbeid som bærer velferdssamfunnet.

Les innlegget i Ukeavisen Ledelse 2. november: