spekter.no>Spekter mener>Salme ved lønnsoppgjørets slutt
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas T. Kleiven)
Administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten (foto: Thomas T. Kleiven)

Det er verken umoralsk eller tariffstridig å ville effektivisere eller bruke pengene bedre. Tariffavtalene må kunne endres i tråd med utviklingen i markedene, kompetansen eller samfunnet, og når ny teknologi gjør nye arbeidsformer mulig, skriver Anne-Kari Bratten i DN.

Innlegg i DN 18. september 2018, av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

Jeg tror på den norske modellen, velferdsstatens skaper og garantist.

Ergo:
Jeg tror på trepartssamarbeidet, den opphøyde treenighet mellom myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiverne, all velferdsutviklings far og oldemor, konsensusorienteringens hellige beskytter og likhetsidealenes forutsetning.

Derfor:
Jeg tror på tariffavtalen, den historiske og selvsagte grunnmur for topartssamarbeidet i bedriften, arbeidsfredens velsignelse, maktens balanse og troen på forandringens kraft.

Arbeidslivets parter bekjenner seg til dette. Tariffavtalen og det organiserte Norge er forutsetning for modellen. Bedriftene må derfor se seg tjent med å ha tariffavtale. For oss som vanligvis ser skjønnheten i tariffavtalene, har imidlertid mange av årets oppgjør vært til bekymring. Det er bred enighet om at arbeidslivet er i endring og at innovasjonstakten må opp. Når det imidlertid kommer til endringsviljen i tariffavtalene, senker mørket seg.

I årets oppgjør har mange arbeidsgivere igjen måttet konstatere at det er mindre omstendelig å endre Grunnloven enn tariffavtalen. Noen tillitsvalgte frykter lovendringer så mye at de vil ha gjeldende lovtekst inn i avtalen, slik at eventuelle lovvedtak fra våre folkevalgte ikke skal gjelde dem. Andre fremmer krav om tariffregulering av forhold de ikke får myndighetene med på å forskriftsfeste. Kravet retter seg altså egentlig ikke mot arbeidsgiver, men mot politikken. Det er mest kuriøst når vi gjennom årene har sett krav om tariffregulering (altså med streikerett) av lengden på senga på hvilerommet - minst 2,10 meter (standardlengden er 2 meter), og krav om spesifikt skomerke til arbeidstøyet. Ecco er greit, synd for arbeidsgiver som kunne fått bedre tilbud på Clarks eller Vagabond. En fagforening ville ha en særavtale om at renholderen skulle banke tre ganger på døra og rope «Housekeeping» før han/hun kom inn på hvilerommet og vasket. Det ville altså vært tariffbrudd om han/hun bare banket to ganger, eller ikke ropte «Housekeeping».

Mer tankevekkende er det at arbeidsgiver ikke får gjennomslag for å endre bestemmelser som hindrer effektiv drift. Spekters medlemmer er ikke bakgårdsfirmaer, så vi snakker om dokumenterte endringsbehov for å fremme omstilling i trygghet. Vi har også sett krav fra arbeidstakersiden om helt nye tariff-forpliktelser knyttet til minimumsbemanning på en oppgave, detaljregulering av arbeidsform og opplæring, og med trussel om streik. Slike reguleringer svekker ledernes mulighet til å utvikle nye arbeidsformer og ta reelt ansvar for innovasjon, kvalitet og sikkerhet, og ikke minst for å trygge arbeidsplassene. I tillegg ignoreres det at hva som er relevant bemanning og kompetanse i dag, ikke nødvendigvis er det i fremtiden.

Det er nok å minne om at det tok mediebransjen 30 år å avvikle avtalen som ga grafikere enerett på å skrive avisstoffet inn på datamaskin. I mange år ble altså teksten skrevet på PC to ganger, først av journalisten, deretter av grafikeren. Det er bra Finansnæringen ikke hadde tariffestet hvordan kundemøtet skulle være. Ikke sikkert vi hadde hatt minibanker, nettbank og Vipps da. Selv kom jeg også fort over savnet av konduktøren på Sporveien, og jeg er helt sikker på at innføring av Ruter-appen har bidratt til å effektivisere lokaltrafikken i Oslo-området.

Tariffavtalene må kunne endres i tråd med utviklingen i markedene, kompetansen eller samfunnet, og når ny teknologi gjør nye arbeidsformer mulig. Det er grunn til å minnes salige, og dypt savnede, riksmekler Nils Dalseide. I en opphetet mekling utbrøt han til en sta partsrepresentant: «Så du mener denne endringen i tariffavtalen er unødvendig fordi det går bra med bedriften akkurat nå? Ja, de sa det gikk bra i salongene på Titanic også».

Noen må si det: Det er ikke umoralsk eller tariffstridig å ville effektivisere eller bruke pengene bedre. Den norske modellen er skapt for endring, ikke for å konservere. Det er derfor i tråd med modellen, ikke i strid med, når arbeidsgiver trenger tariffendringer.