Innlegg i DN 4. februar Av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Akt 1:

Bedriftsforbundet viser frem en av sine små medlemsvirksomheter som har fått ned fraværet, og som er lei av at de må betale høye skatter for å finansiere skjermet sektor som har høyere fravær. Underforstått: Resten av arbeidslivet må få en rakett bak.

Fagforeningene overser utspillet.

Akt 2:

Etter en uke, inviterer Virke med seg media til en litt større bedrift. De gjentar sitt budskap om at karensdager og arbeidsgivers andel av sykefraværsfinansieringen bør drøftes.

Fagforeningene overser utspillet.

Akt 3:

De borgerlige ungdomspartiene utfordrer nok en gang regjeringen på å kutte sykelønnen og helst erklære IA-avtalen for død og begravet.

Moderpartiene og de fleste andre konkluderer med at utspillet var dødskysset til en debatt som ellers kunne blitt konstruktiv. De rykker ut med å vise til sine løfter fra valgkampen, der de sa at «Vi går ikke til valg på å svekke sykelønnsordningen».

Akt 4:

I en reportasje fra Aftensol sykehjem, illustrert med tre damer som løfter en pasient, leser vi at Fagforbundets Mette Nord er dypt rystet. Hun minner om sine 360 000 medlemmer, og varsler kamp mot alle som vil ta fra dem full sykelønn. Hun slår også et slag for sekstimersdagen, som noen mener er et bedre tiltak for å få ned fraværet, og som også skal være svaret på mange miljøutfordringer.

Akt 5:

LO sender ut en nestleder. Hun antyder at LO kan diskutere bærekraften i sykelønnsordningen hvis ingen arbeidstakere får svekket sine rettigheter. Underforstått: Arbeidsgiverne må betale mer enn i dag. Staten kommer jo ikke til å gjøre det.

Akt 6:

NHO-leder Kristin Skogen Lund intervjues. Arbeidsgiver kan virkelig ikke betale mer. Sykefraværsmålene er nådd i privat sektor, og ikke minst hos NHOs medlemmer. I samme reportasje vil Norsk Industris Stein Lier Hansen stå med villmarksjakke og jaktstøvler i en verkstedhall på Kongsvinger sammen med Fellesforbundets Jørn Eggum. På Kongsvinger har de nemlig sett lyset. Det var ledelse og samarbeid som skulle til. NHOs konklusjon er at jobben nå må gjøres i offentlig sektor.

Akt 7:

Nå kvikner SINTEFs Solveig Ose til. Ose har forsket på sykefravær lenge, og har i år et nytt argument: HMS-tenkningen i arbeidslivet har røtter i industrien og passer ikke i helse- og omsorgssektoren.

Akt 8:

Så rykker Spektersjefen ut, og sier det samme som før: Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn, uansett yrke, utdanning, eller bransje. Ingen forskning forklarer hvorfor. Privat sektor får jekke seg ned: Hadde industrien hadde like høy kvinneandel som sykehusene, hadde sykefraværet der vært omtrent like høyt. Det blir tøvete å komme trekkende med at det er bedre ledelse i privat sektor.

Akt 9:

Sykepleierforbundet, SV, KrF og deler av LO lar seg avbilde i avisen under overskriften: Spekter beskylder damene for lav arbeidsmoral.

Akt 10:

NAV minner om sykmelders portvokterrolle, og påpeker at det er rart at det er 60 prosent flere sykemeldinger som utløper på søndag enn på resten av ukedagene.

Akt 11:

Legeforeningen minner om at alt papirarbeidet tar fokus vekk fra sykefraværsoppfølgingen.

Siste akt:

NHO og LO snakker sammen. De andre partene blir involvert, og Arbeidsministeren får forslag om at sykelønnsordningen bevares til Sysselsettingsutvalget har levert sin rapport i 2019.

Regjeringen, bortsett fra finansministeren og Venstres statsråder, sukker lettet, og ber et nytt ekspertutvalg se på bærekraften i sykelønnsordningen. Partene protesterer fordi de ikke er med. Regjeringen sier at partene skal være med i referansegruppen. Partene roer seg.

Høflig applaus for trepartssamarbeidet. Ny oppsetning neste år.

Epilog:

Jeg er blant dem som mener inntektssikring under sykdom er viktig. Det blir for unyansert å tro at svekket sykelønn gir lavere fravær. Likevel er det ikke bærekraft i dagens ordning. En åpen og kunnskapsrik diskusjon hadde kledd trepartssamarbeidet i 2018.