spekter.no>Lystseilas og forlis

"Vi kan faktisk ikke seile inn i solnedgangen med høyt offentlig forbruk uten å øke inntektene big time", skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.

Innlegg i DN 25. september 2017 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

«Tenk at vår herlige lystseilas endte med totalt forlis», sang Kari Diesen sorgmuntert i visen om Hovedøen. Moralen er enkel, men nådeløs: Selv det vi trodde var ekte kjærlighet og uendelig trygghet, kan svikte. Sånn er det i politikken også - alle elsker verdens beste velferdsstat, men valgkampen fikk ikke frem at hverdagen snart innhenter svermeriene. Vi kan faktisk ikke seile inn i solnedgangen med høyt offentlig forbruk uten å øke inntektene big time.

Det er barnelærdom i den norske ledelsesmodellen at lederen må sikre at flest mulig av de som blir berørt av en beslutning, har forstått hvilket problem beslutningen skal løse. Helst må de også være enig i endringsbehovet. Det går sjelden bra med beslutninger folk ikke forstår behovet for, og nå har regjeringen unektelig noen lederutfordringer.

Utfordring 1:

Hvordan få oppslutning om tiltak som må til når inntektene går ned og kostnadene opp? Valgtaperne fikk ikke velgerne til å tro på deres historie. Folket konstaterte i stedet at det er åtte tusen milliarder kroner på bok, synkende arbeidsledighet og økt optimisme i næringslivet. De som nevnte høyere skatt for å sikre velferden, ble ikke trodd. 

De langsiktige utfordringene i økonomien, forsvinner selvsagt ikke ved at Høyre og FrP (og hvem vet hvilke andre partier?) fortsetter i regjering. Dette vet disse partiene godt. Deres egen perspektivmelding, nasjonalbudsjettene, Produktivitetskommisjonen og de jevnlige stikkene fra skøyerne i OECD, kan skremme nattoget av skinnene. Sliter du med nattesøvnen, må du ikke ha perspektivmeldingen som sengelektyre, i hvert fall må du ha nattbordlampen på som trøst i mørket.  Hva det politiske svaret på redusert finansielt handlingsrom er, har ikke valgkampen svart godt på. Det er lett å sortere køen av de som vil diskutere at NAV allerede utbetaler 14 000 kroner i sekundet. Åtte av ti vil i tillegg ha velferd på høyere eller samme nivå i årene fremover, men de vil ikke øke skattene, ikke jobbe mer og helst redusere arbeidsinnvandringen. Lykke til med å finne farvannet mellom lystseilas og forlis!

Utfordring 2:

Hvordan skape nye arbeidsplasser? For hver oljearbeidsplass som forsvinner, må det skapes 7-8 nye i andre næringer for å få samme verdiskapning. I motsetning til de mest vidløftige svermeriene i valgkampen, er økonomisk vekst løsningen, ikke problemet. Nye jobber sikrer vekst, og er svaret på utenforskap og integreringsutfordringer. Da må bedriftene ha rammebetingelser som stimulerer til verdiskapning. I valgkampen klarte ikke politikerne å slå gjennom den tabloide lydmuren med sine løsninger for å sikre økonomisk vekst og effektivisering av offentlig sektor.

Utfordring 3:

Hvordan få oppmerksomhet på output, i stedet for input? Valgkampen har vært en budrunde om hvem som vil bevilge mest til ulike samfunnsområder. Som passasjer, pasient og bruker er vi vel mer interessert i effekten av pengebruken. Blir det mer gods på bane etter elektrifiseringen av Meråkerbanen? Får flere pasienter raskere behandling ved Fritt behandlingsvalg? Dessverre er risikoen stor for at vi får fire år på Stortinget med sterk konkurranse om å bevilge enda litt mer til alle gode formål.

Utfordring 4:

Hvordan sikre fremdrift når mange vil trykke på pauseknappen? Sundvoldenerklæringen hadde høye ambisjoner i arbeidslivspolitikken. Til tross for krystallklare råd fra både Produktivitetskommisjonen og Arbeidstidsutvalget, har lite skjedd. Til regjeringens forsvar, er det ikke enkelt når fagbevegelsen går til generalstreik mot helt marginale endringer. KrF har i tillegg lovet reformpause, og alle vet hvilken rolle KrF vil ha i Stortinget nå. Med et svakere parlamentarisk grunnlag og en opposisjon som funderer på om valgnederlaget skyldes at man har vært for konstruktiv som opposisjon og vært med på for mange forlik, er det lite håp om de endringene arbeidslivet trenger. Tilbake til Kari Diesen: «Det hender så mangt på Hovedøen en midtsommernatt». Det kan hende så mangt en sen forhandlingsnatt i Stortinget, også.