spekter.no>Fakta>Kort om statlig eierskap

Den norske stat er en betydelig eier i norsk næringsliv med 80 selskaper med mer enn 280 000 ansatte.

Et statlig eierskap skal innebære forutsigbarhet og mulighet for satsing på langsiktig industriell utvikling og verdiskaping. Det skal være klarhet om hvorfor staten er eier i ulike selskaper. Dette tydeliggjør statens ambisjoner med eierskapet og gjør det lettere for selskapene å forholde seg til statens interesser som aksjonær.

Selskapene staten eier (helt eller delvis) er delt inn i fire kategorier ut fra statens mål med eierskapet i det enkelte selskap og skal bidra til en klargjøring av statens ulike mål og roller. 

  1. Selskaper med forretningsmessige mål
  2. Selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
  3. Selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål
  4. Selskaper med sektorpolitiske mål

Selskaper hvor hovedmålet med det statlige eierskapet er bedriftsøkonomisk lønnsomhet, (forretningsmessige mål), forvaltes av eierskapsavdelingen i Nærings- og fiskeridepartementet når ikke særlige hensyn tilsier noe annet. Statens eierandel i Statoil ASA forvaltes av Olje- og energidepartementet. Det er ikke praksis for en forretningsmessig samordning av selskaper hvor staten har dominerende eierandeler. Tvert i mot er det praksis for at selskapene konkurrerer mot hverandre i den grad de opererer på samme marked.

Der hvor statens mål med eierskapet er begrunnet med sektorpolitiske hensyn (samfunnsmessige målsettinger) i større grad enn forretningsmessige mål, kan det være grunner til ikke å skille eierskapet så klart fra utøvelsen av sektorpolitikken. Dette gjelder spesielt selskaper hvor eierskap er et virkemiddel i sektorpolitikken og er for eksempel årsaken til at helseforetakene forvaltes av helsemyndighetene. I utgangspunktet vil det statlige organet som er ansvarlig sektormyndighet for det aktuelle fagområdet, være best egnet til å vurdere måloppnåelsen og bruke eierskapet for å forbedre denne. Dette sikrer også en helhetlig sektorforvaltning, men kan samtidig innebære at samme departementet er eier og regulator. Staten forsøker da å skille rollene så langt det er mulig. Et eksempel er hvordan Helse- og omsorgsdepartementet har skilt oppgaven som eier og regulator i forvaltningen av helseforetakene mellom henholdsvis Eieravdelingen og Spesialisthelsetjenesteavdelingen.