spekter.no>Hovedavtalen - "Arbeidslivets grunnlov"

Et historisk tilbakeblikk

Skrevet av Terje Moe Gustavsen til magasinet Spekter Orienterer 3/2007

Begynnelsen av 1930-tallet var preget av arbeidsledighet, dyrtid og mange og harde arbeidskonflikter. Det toppet seg i 1931 med den mest omfattende streiken i norsk historie. Over 80.000 arbeidstakere var i konflikt i fem måneder. Samme år sto «Menstadslaget». I et slikt klima var det imponerende at NAF og LO maktet å bli enige om så følsomme ting som regler om forhandlinger, streik og lockout, avstemmingsregler og ikke minst, klare regler om fredsplikt mellom tariffoppgjørene.

Den første hovedavtalen

Den første hovedavtalen som ble inngått i 1935 besto i all hovedsak av forhandlingsbestemmelser – det vi i dag kaller hovedavtalens del 1. På mange måter kan det ses som en utdyping og konkretisering av reglene i arbeidstvistloven som kom i 1915/16. Særlig viktig var reglene om avstemming over tariffavtaler. Det hadde vært mange diskusjoner om dette temaet i tilknytning til arbeidstvistloven. Mange mente at alle ansatte – uansett fagforeningstilknytning – burde ha stemmerett ved inngåelse av tariffavtaler. I den første hovedavtalen ble det slått fast at det var de organiserte arbeidstakerne som hadde stemmerett over forslag til tariffavtale. Det var også andre viktige regler i denne hovedavtalen knyttet til selve forhandlingsordningen, streik og lock-out. Avtalen innbar at arbeidstakersiden tok klar stilling i spørsmålet om fredsplikt mellom tariffoppgjørene, mens arbeidsgiversiden erkjente arbeidstakernes rett til å bruke streik som våpen ved tariffrevisjoner.

Mange skeptikere

Det var mange skeptikere på arbeidsgiversiden som mente at de organiserte arbeidstakerne burde møtes med mer militante holdninger og virkemidler. På arbeidstakersiden var det også sterke kritikere. Først og fremst fordi avtalen regulerte mulighetene til å bruke streik som våpen. Særlig de som så på seg selv som mer radikale, karakteriserte hovedavtalen som «klassesamarbeidets grunnlov».

Det organiserte arbeidslivet

Gjennom flere ti-år ble hovedavtalen bygget ut til å omfatte informasjon, samarbeid, tillitsvalgtes rettigheter, avtale om innføring av EDB, likestilling i arbeidslivet osv. Etter hvert er det inngått hovedavtaler som dekker det aller meste av det organiserte arbeidsliv i Norge. Det er derfor grunn til å hevde at hovedavtalen var viktig når den kom, og at den har blitt enda viktigere i løpet av årene som har gått. I dag er hovedavtalen(e) helt sentral for forholdet mellom partene i norsk arbeidsliv – arbeidslivets grunnlov. I dag mener de aller fleste at hovedavtalene har bidratt til å sikre ro og samarbeid i det norske arbeidsmarkedet som igjen har bidratt til vekst og utvikling av velferdssamfunnet.

Hovedorganisasjonenes arena

Den aller første hovedavtalen ble inngått mellom NAF (nå NHO) og LO – på hovedorganisasjonsnivå. Selv om vi i dag har fått en rekke hovedavtaler er det fortsatt i hovedsak hovedorganisasjonene som er parter. Det er bare i de tilfeller arbeidstakerorganisasjoner ikke er medlem av noen hovedorganisasjon man ser såkalte hovedavtaler på et annet organisasjonsnivå. Men dette er unntakene, og det er klar praksis for at de direkteavtalene som inngås med enkeltforbund er innholdsmessig helt på linje med avtalene som inngås mellom hovedorganisasjonene. Det er derfor all grunn til å hevde at dette er hovedorganisasjonenes arena.

Grunnlag for samarbeid

Hovedavtalene har alltid hatt et overordnet preg både når det gjelder forhandlingsordning og etter hvert regler om samarbeid og tillitsvalgtes rettigheter. Hovedmålet med hovedavtalene er fortsatt at de skal virke stabiliserende, gi forutsigbarhet for forhandlingsordninger for begge parter og legge grunnlaget for et best mulig samarbeid mellom partene. Det er derfor praksis for at hovedavtalene har forholdsvis lang varighet. En virkeperiode på fire år har stort sett vært det vanlige. I og med at avtalene først og fremst regulerer hvordan partene skal samhandle er det viktig at det kan oppnås enighet om endringer i hovedavtalene. Dette innebærer at forhandlinger om endringer i hovedavtalene ikke akkurat er spontanitetens arena. Det betyr igjen at det sjelden skjer store endringer i hovedavtalene når de er gjenstand for forhandlinger.

Én avtale pr hovedorganisasjon

Det er klar praksis for at det ikke inngås mer enn én hovedavtale mellom hver hovedorganisasjon Den avtalen som inngås omfatter dermed alle medlemmer på hhv. arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det er for eksempel «bare» en avtale mellom NHO og LO som dermed dekker alle NHOs medlemsbedrifter som omfattes av tariffavtaler inngått med LO-forbund. Å inngå flere parallelle hovedavtaler mellom de samme partene kan synes hensiktsmessig fordi det kan være svært ulike virksomheter og personalgrupper i en og samme hovedavtalerelasjon mellom to hovedorganisasjoner. Men dette ville åpne for ulike vilkår og tolkninger i like problemstillinger mellom de samme to partene. Dette ville over tid undergrave hovedavtalenes stabile og «grunnlovsmessige» preg.